Valve Software lanserer det nye Left 4 Dead 2 i november men allereie 24. oktober kjem ein gratis nedlastbar demo for Xbox og PC. Som om ikkje det var nok så dukkar det i september opp ei nedlastbar tilleggspakke til forløparen. DLC-pakka har tittelen Crash Course og er eit nytt fleirspelarbrett med hordar av zombies og ein eller annan form for eksplosiv finale. Kapitlet skal visst gje ei meir glidande overgang mellom historia i nr 1 og den i nr 2. Det heile kostar sympatiske kroner 0,- til PC og litt meir (560 poeng, dvs rundt 50 kroner) til Xbox.

Brütal Legend kjem 16. oktober og like etter (dvs 23. oktober): Uncharted 2. Produsenten Naughty Dog (Tidlegare utgjevar av spel som Crash Bandicoot, Jak & Daxter og sjølvsagt Uncharted 1) har demonstrert eit smått revolusjonerane redigeringsverktøy for dette spelet. Etter å ha spelt gjennom eit brett kan ein klippa det om til ein actionfilm med ein bunke lekre redigeringsmuligheter. Det handlar ikkje berre om å flytta kamera og velgja vinklar, ein kan få karakteren mot “green screen” og dermed endre bakgrunnar fritt, spelaren kan vha mikrofon prata gjennom karakteren med leppesynk, lyssetting kan endrast, det same kan fargetonar, hastighet med meir. Tilsynelatande eit strålande leiketøy for filminteresserte, og kanskje for deg som likar å brifa med eigne speleferdigheter på nettet.

Naughty Dog (og Playstationfansen) er påpasselege med å understreka at spelet pressar prosessoren, harddisken og blu-ray-kapasiteten maks, og at noko så bra neppe kunne vore laga for Xbox. Vi får no sjå, seier dei borte i Xbox-leiren.

Til slutt i oktober: GTA Ballad Of Gay Tony og Forza Motorsport, det er med andre ord gode tider.

Project Natal er eit slags avansert eyetoy-kamera for xbox. Peter Molyneux (Lionhead) er (sjølvsagt) over seg av entusiasme. Og det ser faktisk riktig fett ut. Ellers gledar vi oss meir enn nokon gong til Beatles Rock Band, Halo 3 ODST (heretter kalla Oddasat! Lansering 22. september), Halo: Reach og Modern Warfare 2. Ei gledeleg overrasking var annonseringa av Left 4 Dead 2, lanseringsdato 17. november! Jula er mao redda reint zombiemessig.

PROJECT NATAL / MILO

BEATLES ROCK BAND

LEFT 4 DEAD 2

HALO 3 ODST

Her er heile lista:
Beatles Rock Band
Tony Hawk’s Ride
Modern Warfare 2 Gameplay
Final Fantasy XIII Gameplay
Shadow Complex Arcade Game
Avatar Racing Game Called Joyride
Crackdown 2
Left 4 Dead 2
Splinter Cell Conviction Gameplay
Forza Motorsport 3
Halo 3: ODST Gameplay
Halo: Reach
Alan Wake
Radio Stations på Xbox (Last.fm)
Netflix Upgrade
Zune Video Service
Facebook på Xbox 360
Twitter på Xbox 360
Metal Gear Solid: Rising on Xbox 360
Project Natal

Først av alt – Left 4 Dead er et spill hvor du skyter infiserte, ikke zombier. For gameplay og historie er det ganske likegyldig, men en blir nysjerrig når utgiver er så påpasselig med å gjøre distinksjonen. Det ser ut som begrunnelsen er en akademisk og old skool definisjon av hva en zombie skal være – The Guardian har en oppklarende og underholdene artikkel her. I korte trekk – Zombier er en metafor for døden – de kommer sakte, men ubønhørlig. Det finnes ingen måte å unngå dem, det uungåelige kan bare utsettes gjennom kløkt. Den uglesette filmsjangeren har altså en helt klar dybde…

Motstandernde i Left 4 Dead er så absolutt ikke saktegående metaforer for døden, de løper. Raskt. L4D har ikke noe vesentlig plot, du og tre andre er de eneste igjen som ikke er infisert og må på fire ulike brett komme dere til endes for å bli reddet. Hvert brett er tematisert som en film—Blood Harvest, No Mercy, etc. komplett med plakat som innlastningsskjerm. Det er tydelig at utvikler har gått grundig inn i materien, for nettopp den klassisk gruppedynamikken i en zombie/infisert film er det sentrale i L4D. For de som ikke har sett zombiefilmer på en stund så krever sjangeren at hovedpersonene er en liten gruppe mennesker, uten noe til felles, som må legge fra seg overenstemmelser for å kunne overleve. På veien blir vi kjent med dem, mest gjennom kranglingen, hver gang det oppstår en presset situasjon. Altså minst en gang i kvarteret.

L4D er et spill som er bedre jo flere som spiller sammen. Helst fullt sett: fire venner. Spillmekanikken krever tett samarbeide, den som forsøker sololøp vil fort bli tatt ned av zombiene de infiserte. Og det er nettopp dette som er spillet — de små kranglene som oppstår når en gjør noe dumt på egen hånd og må reddes. For alle må holdes i live om en skal ha en sjanse mot hordene av infiserte. Følelsen av felleskap og suksess er sterk når en får reddet seg inn med så godt som ikke noe liv igjen. Eller når tre av fire kommer seg til redningsfartøyet mens sistemann roper (eller bør rope) “Go on without me!”. L4D er en spill som skaper situasjoner som man husker og stadig kommer tilbake til: “Husker dere når …”. En god runde vil ofte føre til en liten epost storm med diskusjoner og mimring dagen etterpå. 

Spillet har to modi: Du og 0 til 3 venner mot enten AI eller en gruppe andre spillere. I første modus er dere alltid de overlevende, i den andre (versus) veksler lagene mellom å være overlevende og infiserte med spesielle evener. Begge har sin sjarm og takket være dynamisk plassering av motstandere og regulering av vanskelighetsgrad er gjenspillsverdien høy. Jeg har spilt det jevnlig siden det kom ut og er på ingen måte lei.

Produsjonskvaliteten er skyhøy som man forventer fra Valve (“it’s finished when it’s finished”). Grafikk og lyd er ikke spektakulære slik som i f.eks. Far Cry 2, men utrolig effektivt. Anbefaler alle å kjøre igjennom Developers Commentary for å høre hvor mye jobb som ligger i detaljene. 

Score: 92%

Kjøp Left 4 Dead på CDON.

Steintrappene utenfor Riksdagsbygningen er strødd med døde soldater. De fleste er nazister (jeg har selv drept flere av dem), men en god del er mine kamerater fra den Røde Armé. Vi stormer opp trappene, jeg skyter en soldat som kommer løpende mot meg med blafrende våpen. Han faller. Jeg løper videre. Vi tar oss inn i Riksdagen. Den store salen er full av tyskere. Jeg løper opp en sidetrapp til galleriet, der har jeg utsikt over hele salen. Jeg ser en tysk soldat presse mine kamerater tilbake med en flammekaster. Den enorme flammen står ut fra våpenet, og sprer død og fordervelse. Jeg reiser meg opp, tar sikte på bensintanken han har på ryggen,  holder pusten, og trekker av. Tanken eksploderer. Når røyken legger seg er soldaten søkk vekk. Boom, baby!

Filmatisk musikk
Fete gitarriff akkompagnerer oss mens vi kjemper. Er det høy fart og mye action, er musikken røff og kjapp. Er det mistenkelig stille rundt oss, med fare for at fienden gjemmer seg bak neste hjørne, er musikken lav, dirrende og intens. Når vi vinner slaget, blir musikken storslått og heroisk. Det føles som en film, bare at jeg er i den, jeg styrer handlingen. Når stemmen til Gary Oldman kommer inn, og med russisk aksent sier «Good work, comrades!» er filmfølelsen komplett.

Varierte våpen
Call of Duty: World at War er basert på samme motor som det prisbelønnede Call of Duty 4: Modern Warfare, og har tatt det beste fra dette – blant annet den glimrende dramaturgien (hvem hadde trodd at en FPS med dramaturgi skulle gå an?) – og bakt det inn i 2. Verdenskrig-settingen. Resultatet er et krigsspill som føles langt mer filmatisk enn sine forgjengere. At før nevnte Oldman, samt Kiefer Sutherland, har lånt stemmene sine til spillet hjelper også. World at War innfører også en rekke nye kjøretøy og våpen som man får bruke underveis, hvor rosinen i pølsa utvilsomt er den nyinnførte flammekasteren. Den er spesielt effektiv mot japanske kamikazesoldater.

To simultane kampanjer
Spillet veksler mellom to kampanjer, hvor man spiller henholdvis amerikansk soldat i Japan, og russisk soldat i Stalingrad, og senere Berlin. Som disse kjemper man seg gjennom en rekke historiske slag, deriblant raidet av Makin Island, slaget om Stalingrad, slaget ved Okinawa, og russernes gjenerobring av den tyske Riksdagen i Berlin.

Zombiebonus
Når spillet er fullført får man en lekker bonus: Minispillet Nacht der Untoten (De udødes natt), hvor man, enten alene eller sammen med andre online, må bekjempe horder av nazi-zombier som har stått opp fra de døde. Stemningen i minispillet er fullkomment creepy, og spillbarheten så bra at jeg gjerne skulle sett det utviklet til noe større – gjerne enn egen fullverdig spilltittel.

Blant FPS-eliten
Call of Duty-serien har siden starten vært blant de beste førstepersons-skytespillene. Med World at War har de befestet den statusen.

Score: 85 %

Kjøp Call of Duty på CDON.