Hadde det ikke vært fantastisk med et læringsverktøy basert på spillet? Ta bort sverdkamp og snikmord, legg til oppgaver lar deg oppleve tidsånden og bli kjent med kunst og arkitektur i renessansen.

Løping på tak og gjennom trange gater gir en unik følelse av tid og sted som det er vanskelig å formidle gjennom bøker. Noen timer spilling vil gi elever unik følelse av renessansens Italia samtidig som de har det utrolig gøy. Det påfallende er jo at produktet ligger der ganske ferdig allerede. Det handler mest om å få ned aldersgrensen ved å skrelle bort vold. Kanskje kan man legge til mer uskyldig spillfunksjonalitet, styrke skattejaktoppdrag, sniking, spionering, avlytting osv. Oppgaver kan gjøres mer pedagogiske, for eksempel med kunnskapsspørsmål, samling av informasjon osv.

I den spillversjonen som ligger i butikkene er det også et helt oppslagsverk som er tilgjengelig når du er på rett sted. F.eks. foran Duomoen i Firenze. Det hadde vært en rimlig smal sak å lage oppgaver i spillet som krever at du klartre og hopper gjennom byen for å finne svar og løse oppgaver. Med små endringer hadde altså et utall skoler hadde et gansk unikt og inspirerede læringsverktøy. Det er synd at et kunstverk som dette skal forbeholdes voldsglade 18+åringer som oss, håper inderlig at noe slikt er tilgjengelig til den dagen mine barn skal ha kunsthistore 101.

En ny video ligger ute med litt prat fra utviklerne – med herlig svensk aksent. Spillet ligger på min personlig “følg med” listen, men jeg er fortsatt usikker på om det å spille en slags über-stuntmann vil fungere godt i praksis. Uansett skal de ha respekt for å våge å flytte grenser. Videre loves det 1000 kvadratkilometer med øyrike å leke på. Det er kolossalt, men betyr det at vi får et stort område med lite detaljer og enda mindre å gjøre? Skjermbildene kan tyde på det.

Eg må innrøma at eg er glad i 2. verdskrig-spel. Eg har hatt ei heilt spesiell interesse for 2. verdskrig heilt sidan eg var unge. Dette heng nok saman med at eg vaks opp i Narvik – ei av dei norske byane det skjedde mest i under krigen, og sidan eg er “opp i åra” har eg kan henda eit nærare tilhøve til det som skjedde berre 25-30 år før eg vart fødd, til forskjell frå dei som er fødd i 1990.

Vel, til saka: Brothers In Arms er ein spelserie som vart introdusert i 2005, og fokuset i singleplayer er historia – om brorskapen som oppstår mellom soldatar i strid. Serien starta med BIA Road to Hill 30 som kom til PC, PS2 og XBOX. Same år kom oppfylgjaren “Earned in Blood” til dei same tre plattformane. To andre kapittel har vore eksklusive til hhv PSP: “D-Day” og Wii: “Double time”.
Eg har faktisk ikkje spelt nokre av spela i denne serien før dette siste.

Hell’s Highway kom i september 2008 til PC, X360 og PS3. Eg har altså spelt PC-versjonen.

Det første først, og det som dei fleste legg merke til: Det ser sinnsvakt bra ut. Flotte realistiske miljø, og god bruk av Unreal-motoren skapar god realisme. Singleplayeren har ei gjennomtenkt sterk historie, og gameplay og mellomscener er sydd saman veldig bra med minimal loadtime. Imponerande!

Synd for meg at eg ikkje hadde spelt dei føregåande spela i serien, for historia byggjer i stor grad på historia frå desse. Ved hjelp av flashbacks får ein likevel etter kvart ei grei oversikt over kva som hadde skjedd før, men eg vil nok likevel tru at historia vil vera enda meir fengande for dei som har spelt dei andre spela først.

Med mitt utgangspunkt vart eg likevel raskt dratt med i historia til Matt Baker og dei andre. Eg har enda til gode å sjå mellomscener som har hatt oscarkvalitet på skodespelarprestasjonane, men det er slett ikkje verst det som er blitt prestert både i motioncapturedrakt, i lydstudio og i animasjonsavdelinga. Eg tar meg sjølv i å tenkje “bra til å vera spel” – slik ein gjerne tenkte “bra til å vera norsk” om norsk film på åttitalet. Det tyder at det eigentleg ikkje er så bra, men bra nok til å bli fanga av historia.

Spelet går føre seg i samband med operasjon Market Garden – dei allierte sin invasjon i Nederland og Tyskland i september 1944 -  dvs etter D-dagen i juni og at  dei slo tilbake tyske troppar i Frankrike  og starta framrykkinga mot Tyskland.

Spelopplevinga er ganske lineær. Det framstår som ein vanleg FPS, men nesten heile tida har du støtte frå ei eller fleire grupper av soldatar, t.d. bazookateam og maskingeværteam. Det er di oppgåve å plassere dei i stillingar etter kvart som du rykker fram.  Det er generelt ganske vanskeleg å gå til åtak rett på stillingane, så mykje av greia er å flytte seg til sidene og gjera åtak frå flankene medan eitt eller fleire av laga dine opprettheld ilden frå midten.

AI til tyskarane får absolutt godkjent, men det er ikkje mange nærkampar, og taktikk er på ein måte viktigare enn nærkamp i dette spelet.

Dersom du ikkje gjer jobben godt nok, kan soldatane dine lett bli såra slik at du ikkje får noko meir hjelp av dei på ein sekvens av brettet,  men det teitaste med heile spelet er at når neste sekvens startar er alle friske og raske og du har fullt lag att.  Det er fint å få med seg hjelp vidare, men det burde vore løyst på ein annan måte – av omsyn til bittelitt kjensle av realisme…

Nokre av bretta er lineære og relativt keisame, men mange av bretta er absolutt utfordrande og morosame, og alt blir sydd saman på ein fengande måte.

Eg tilrår med dette eit bra spel med ei god historie til ein svært rimeleg pris!

Serien held fram, sjølv om neste kapittel ikkje er annonsert enda. Eg kjem nok til å fylgja med vidare.

Score: 80%

Sjå traileren:

Offisiell trailer:

Løp og kjøp:

Jeg stuper i vannet. Svømmer et stykke under vann. Holder pusten. Kulene suser ned i vannet rundt meg. Merker at de ikke vet hvor jeg er lenger og stiger til overflaten. Går i land på en liten strandflik mellom klippene, godt skjult, og får oversikt over situasjonen og området. Oppdraget vel utført. Bazookaen gjorde jobben sin (noen ganger fyrer jeg den av, kun for å se ting eksplodere, må jeg innrømme), molotov cocktails og håndgrataner teppela området. De overlevende møtte en ublid skjebne med maskingevær, pistol eller machete, før jeg så mitt snitt til å fordufte åstedet. På tide å få oversikt nå, hvor finner jeg neste oppdrag? Skal jeg ta elvebåt, buss, jeep eller buggy? Er det mulig å ta en snarvei til fots over fjellet? Kanskje jeg finner en hangglider på toppen.

Åpen jungelverden
Til å være FPS er FC2 full av valg og et stort område å boltre seg på i eget tempo. Svært ulikt Call of Duty-serien. Landskapet er lekkert designet og det er en fryd å bevege seg mellom oppdrag, safe houses, våpenhandlere og de ulike fraksjonene i borgerkrigen. Det er rett og slett deilig å krype gjennom gresset og høre gresshopper, vind og fugler. Grafikk og lyd er helt i øverste sjikt og skaper en unik stemning og en opplevelse med dybde.

Full av referanser
Krig er nøkkelordet, og historien lener seg veldig mot Joseph Conrads bok «Heart Of Darkness», som baserte seg på hans erfaringer som kaptein på en elvebåt i Fristaten Kongo på slutten av 1800-tallet. Francis Ford Coppolas filmatiske mesterverk «Apokalypse Nå!» baserer seg på samme historie, men flyttet den til Vietnamkrigen. Både filmen og boka skildrer en reise på elvebåt for å eliminere en Oberst Kurtz. I FC2 er det våpenhandleren Sjakalen du skal ta deg av. De såkalte Sjakal-opptakene som du etterhver finner minner sterkt om Coppolas variant, hvor Cpt. Willard i løpet av elveturen hører gjennom opptak av Kurtz. Den afrikanske settingen tar historien tilbake til Conrads originale historie, og elvebåt kan du benytte når du vil i FC2 får å oppnå den riktige referansen.

Trigger happy
Mange av konseptene er i FC2 er fantastiske, men spillet har også mange svakheter. Det kan virke litt ensformig, men har en tendens til å hente seg inn likevel. Et stort minus er folkelivet, som har gått på bekostning av utviklingen av miljøskildringene. Alle som er igjen i dette afrikanske landet er krigere som benytter første anledning til å skyte deg. Hadde vi fått folkelivet på høyde med naturen hadde vi hatt et mesterverk i hendene.

Flerspillermodus
Du kan også spille multiplayer online eller i LAN. Hvis du er den skapende typen kan du lage egne kart. Du starter med ingenting og kan lage alt som er i miljøene spillet, og det fungere temmelig likt et ordentlig program for å lage 3D-verdener. Imponerende, men du må ha mye tid til overs for å utnytte dette. Alt i alt en svær pakke som tilfredsstiller veldig mange behov, selv om utviklerne har litt å gå på.

Løp og kjøp:
           

Begge titlane er oppfølgjarar frå spel til forrige generasjons konsollar, førstnevnte skal lanserast i sumar og Red Dead Redemption kjem til hausten.