La meg bare si det med en gang: Jeg liker ikke Splosion Man. Plattformspill fenger ikke generelt og Splosion Man er definitiv ikke det beste i sjangeren. Om du først og fremst lurer på om dette er XBL spillet du skal kjøpe så trenger du ikke lese mer – svaret er nei.

Forhistorien er forsåvidt klassisk. Uhell skjer i laboratoriet og du får mystiske superkrefter. I dette tilfellet kommer kreftene i form av at du brenner og kan selv-detonere opptil tre ganger på rad. I praksis er detonasjonen et hopp med smell, tre hopp på rad gjør at du kan nå nye høyder. Det er urettferdig å klandre spillet for en veik historie, men uhell-i-laboratoriet grepet begynner å bli tynnslitt. Pondus hadde en stripe hvor det skjer et grusomt uhell i laboratoriet en mørk og dyster natt: “Og Jørgen ble … 100 % invalid” – langt morsommere og mye mer sannsynlig.

Splosion Man er et humoristisk spill. Men etter få minutter spilling ble det klart at vitsene ikke treffer meg. Det meste går ut på at vår protagonist er veldig voldelig og ler ondt (tydeligvis en typisk bi-effekt av laboriatorieuhell). Når du sprenger vitenskapsmenn i lufta deles de opp i kjøttstykker, som i at de ble slaktet. Det er ikke noe galt med gladvold, men dette blir av det kaliberet hans som var flink til å tegne på ungdomsskolen presterte.

Det største problemet er imidlertid at spillmekanikken er ganske grunn. Det brukes en håndfull metoder for å gjøre brettene utfordrende, men du blir presentert for de fleste i løpet av det første bretten. Deretter økes vanskelighetsgraden ved å kreve mer og mer eksakt timing.  Det blir litt ensformig. Og det blir enda mer kjedelig fordi du ofte flyttes ganske langt tilbake på brettet om du dør. Repetisjon er av og til like kjekt som å lære salmevers utenat.

Det siste irritasjonsmomentet er stadige referanser til geniale Portal. Det er en kake å finne på hvert brett, grafikken er tydelig inspirert og et av spillets achievement heter “Not a Portal Reference“. Om du liker hopp- og sprettspill kan det være at du har glede at dette, men jeg tviler. Min anbefaling er å spytte i 400 ekstra poeng (ca 30 kroner) og kjøpe Shadow Complex istedet. Det er et ypperlig spill uansett sjanger. Der finner du en egen Proving Grounds modus som i seg selv er et mye bedre gjennomført plattformspill enn Splosion Man.

Dere er advart: Score 25%

Vi har i alle år nytt deres eminente produkter. Xbox 360 har brakt moro, spenning og store eventyr inn i stua. Vi får spille samme med vennene våre selv om vi ikke har barnevakt, takket være et svært strømlinjeformet og elegant Xbox Live. Men det er et par ting vi lurer på, spesielt etter siste oppdatering.

Games on Demand
Det er fantastisk å kunne kjøpe spill direkte over nettet, vi er veldig glade for at det har blitt en del av XBL. Men prisene? Er dere helt svimle? En kjapp sjekk på nettet viser at Mass Effekt kan fås (nytt, i boks) for 199,- Lego Star Wars TCS for 299.- på de to stedene jeg sjekket (absoluttspill.no og komplett.no). På XBL koster begge 299.-, altså mer eller like mye. Det føles litt feil å betale det samme for et nedlastet spill som et i boks. Det koster kanskje ikke så mye å lage boks og trykke DVD, men avansen må være ganske mye større nå butikk og mellomledd er kuttet ut. Del godene folkens!

Avatar-effekter
Avatarene vår i XBL kan nå kles opp og utstyres med moteklær og forskjellige spillrelaterte dingser. Klart et lyssverder kult, for ikke å snakke om en radiostyrt Warthog. Men – 400MSP altså ca 32kr? Det virker frekt mye for noe så lite – til tross for hvor kult det er å se en abstrahert versjon av seg selv svinge lyssverd. XBL Arcade spill koster fra 800MSP og oppover, altså dobbelt så mye som en radiostyrt Warthog. Jeg kan ikke tro at det tok 50% av utviklingstiden til spill å lage den.

Tingene som selges er fiffige, men jeg sitter igjen med en emmen ettersmak av å ha blitt bondefanget – mye for lite. Vi vet at Red Ring of Death har kostet millarder, men det er likevel ikke så lurt å forsøke å skvise kjernepublikummet for å få regnskapet til å gå opp (ja, jeg spekulerer vilt her – har overhodet ikke noe belegg for at det er en sammenheng).

Sosiale medier og metagaming
Trueachievements.com (som vi har skrevet om her på Tokyo) skaper en masse ekstra interessse for xbox-spill og tilhørende achievements. En skulle tro at det var ren gratisreklame for alt som har med Xbox å gjøre (og det er det). TA er ikke alene – det er mange nettsteder som stort sett handler om XBL og som bruker data fra XBL

Problemet for alle disse er at det ikke finnes noe godt programmeringsgrensesnitt (API). Amazon tilbyr programmører strålende grensesnitt som setter dem istand til å bygge egne løsninger med elementer fra Amazon – kjekt for Amazon, kjekt for utvikler og kjekt for sluttbruker. Det geniale biblioteks-programmet Delicious Library ville ikke vært mulig uten Amazons åpne politikk. Microsoft tilbyr gresnesnitt til XBL data for noen utviklere og nettsteder, men de aller fleste må skrive kode som tolker de vanlige nettsidene og henter ut offentlig tilgjengelig informasjon på den måten. Det er mye mer arbeidskrevende, tar mye mer båndbredde i bruk og om nettsidene omstruktureres kollapser hele korthuset.

Værsåsnill – gi fan-nettsteder muligheten til å være fans og støtt dem istedet for å ignorere dem. Gi dem solide verktøy å bygge på slik at vi kan sløse bort arbeidstid på fordype oss i spillenes besnærende verden.

Om noen i Microsoft vil diskuter med oss eller påpeke feil i teksten over så er det hjertelig velkomment.

Jeg står fast. Tre vans til dustene «Angels of Death» lar seg ikke sprenge. Jeg finner bare opp nye måter å dø på. Den konvensjonelle «Bli skutt av eskorterende bikere med maskingevær i et tappert forsøk», eller den litt spektakulære «Sprenge seg selv i lufta slik at jeg denger rett inn i et vindu i tredje etasje. Det knuste ikke.», eller den ukonvensjonelle «Sprenge uskyldige forbipasserende og krasje sykkelen slik at man faller av, og så bli meid ned av ambulansen når man forsøker å sette seg på sykkelen igjen». Veldig underholdende, må jeg innrømme. Man blir likevel lei av å stå fast. Da tar man frem mobilen og går online, det har jo fått mye skryt.

«Grand Theft Auto IV: The Lost an Damned» er nok en solid pakke fra Rockstar i GTA-serien. Det er helt fantastisk å kunne bruke utrolige Liberty City til nye eventyr, og for et flott lite eventyr de har kokt sammen! Du er bikeren Johnny fra gjengen «The Lost», som vi gjorde noen flyktige møter med som Niko Bellic. Det starter med at lederen slipper ut på prøve etter en periode bak murene. Han er ikke klar for å følge reglene, hverken politiets eller gjengenes våpenhvile. Her skal det skytes og sprenges, gjerne med stoff innabords. Det er lett å la seg rive med og bli med på gjengmentaliteten. Spillet legger opp til at innlevelsen i Johnny-karakteren blir sterk og storyen holder mål. Det er fortsatt en del å gå på når det gjelder kontrollen, men den er forbedret i forhold til GTA IV – spesielt på styringen av motorsykkelen.

«The Lost and Damned» lever opp til forventningene og vel så det. Det er bare å håpe at den blir tilgjengelig for PC og PS3, dette er for bra til å holdes eksklusivt for en konsoll.

Score: 92%

Man kan ikke skru tiden tilbake.

I alle fall ikke utenfor spillverden, hvor Braid er mer vellykket i sin tidsforvirring enn noe tidligere spill. Med enkle tidsforvrengingsverktøy introdusert inn i et standard todimensjonalt plattformspill forvandles sjangeren til genial gåteløsning, toppet med fantastisk håndmalt grafikk, avslappet musikk, og en dyptpløyende historie som finurlig flettes mot sin overraskende konklusjon.

Programmerer og tidligere GDM-spaltist Jonathan Blow satte av tre år til å lage spillet, som var så godt som fullført da det i 2006 vant designprisen under IGF. Årene som gikk før utgivelsen på XBLA ble flittig brukt til å finpusse hver gåte og finne en kunstner som kunne gi spillet den visuelle glans det fortjente.  Resultatet er et spillet så polert at få spill kan stå skulder til skulder med det, utenom Nintendos tidlige klassikere.

Glattpolert spillmekanikk er ikke det eneste det har til felles med gamle Nintendospill, og Braid er gjennomsyret av skamløse hyllester forvandlet til herlig hjernegymnastikk. Donkey Kong er ikke like velkjent når alt beveger seg fram eller tilbake i tid etter hvilken vei man beveger karakteren, og kjente farer inspirert av Super Mario Bros må stadig manipuleres på nye måter for å komme seg videre mot mål som ofte virker like umulig som heltens håpløse jakt etter prinsessen som alltid er i neste slott.

Historien er likevel ikke en lettvekter i Mariostil, og referansene til popkultur veves inn i et fragmentarisk virrvarr av gåtefulle minner, hovedsaklig presenterert i tekst før man åpner hver av spillets 6 verdener og i puslespillbiter som man samler for å åpne slutten av spillet. Men teksten trenger man aldri å lese, bildene gir deg mer enn stemning enn noen klar tolkning, og bare den som ønsker det fanges i spindelvevet av tap og ensomhet på heltens krypende reise nedover mot dypet hvor prinsessen tilsynelatende skal sitte ventende i sitt slott for å belønne helten og tilgi hans feil.

Valget av kunstner til å illustrere tidsgalskapen falt med stort hell på nettserietegneren David Hellman, som illustrerer rikt med en fabelaktig blanding av retronaivitet, melankoli, og en litt skummel undertone, dyktig animert over tåkefulle bakgrunner der skyene overlapper hverandre i et fargerikt kaleidoskop ut av en drøm.

Og selvom historien er helt mulig å hoppe over, flettes bilde, tekst, og spillmekanikk elegant sammen og innbyr til nysgjerrighet, så det skal godt gjøres å ikke falle inn i spillets nedtonte og undringsfulle sinnelag. Til slutt belønnes man med en vri som er en fryd enn om man har fulgt historien eller ei.

Braid har selvsagt sine problemer. Hovedsaklig at det som alle gåtespill er irriterende kjedelig når man ikke aner hva man skal gjøre, og som alle plattformspill er fryktelig frustrerende når man vet hva man men ikke får det til, men gleden av å endelig løse gåtene gjør det verdt det.

Spillet er heller ikke langt hvis man er smart nok til å knekke de til tider djevelske gåtene raskt, eller dum nok til å pløye gjennom det så fort man kan. Men det passer for korte spillsesjoner, og selv må jeg innrømme at i pausene mellom spilløktene var jeg noen ganger så løst i spillets verden at jeg forundret prøvde å gå noen skritt tilbake for å få det knuste glasset til å bli helt igjen.

Men man kan ikke skru tilbake tiden.

Heldigvis er Braid ennå tilgjengelig på XBLA, nettopp nedlastbart til Windows(her, her, her, og her), og snart kommer det til Mac OS X, så det er fullt mulig å gjøre opp for tapt tid.

Hadde jeg gitt karakterer i form av tid hadde Braid fått 13 av 12 timer.