1. Trueachievements blir raskere på oppdatere status og dine achievements fordi de nå har et mer effektiv grensesnitt mot databasen til Microsoft.

2. Det viser at Microsoft sin Xbox avdeling tar entusiastiske spillere mer på alvor og ser verdien i at data fra XBL brukes som grunnlag i nettsamfunn. Ganske selvfølgelig spør du oss, vi snakker om gratis reklame. Jeg vet at jeg bruker mer tid enn jeg burde på sjekke diverse achievement saker når jeg har mer nyttige ting å ta meg til. Og det fører til at jeg har mer lyst å kjøpe flere spill. Og så videre.

Flere detaljer rundt dette rett fra kilden: http://www.trueachievements.com/news.aspx. Anbefaler alle XBL medlemmer å registrere seg her. Det er nyttig om du sliter med et achievement og moro å følge med på hva dine venner gjør.

Forza 3 skiller seg fra f.eks. Burnout og Need for Speed ved å tilby mye mer realistisk fysikk og ikke så stort fokus på å krasje. For den som ønsker seg vill action med en gang blir Forza feil — progresjonen går via en svært lang rekke løp der store krasj ikke blir belønnet med en pornoversjon av NCAP tester slik som i Burnout Paradise, men derimot en ødelagt bil og et avbrutt løp.  Realismen tas ikke så langt som i f.eks. RacePro. Bilhåndteringen er en god del mer tilgivende og det kjøres løp med biler som normalt sett ikke har noe på en bane å gjøre (BMW X5 – jeg ser på deg). Vi får også kjøre på oppdiktede baner i omgivelser hvor det ville være helligbrøde å bygge baner i virkeligheten. RacePro har kun baner som det kjøres ekte løp på og kun biler som brukes i disse løpene.

Så vanskelig som du vil ha det
Det ligger en solid og detaljert fysikksimulering i bunnen av Forza. Ulempen med en så høy grad av realisme er at å kjøre raskt med en blodtrimmet sportsbil er fryktelig vanskelig. For å gjøre spillet tilgjengelig for så mange som mulig kan vanskelighetsgraden justeres gjennom simulering av antiskrens, antispinn, etc. — hjelpemidler som finnes i virkelige biler. Med alt av hjelpemidler skrudd på så skal det godt gjøres å tulle det til. Spillet kan til og med bremse ned om du kommer for fort inn i en sving. Det høres kanskje unødvendig ut, men etter å ha testet det på en fireåring og seksåring ser jeg at det tilgjengeliggjør kule racerbiler (de med mange klistremerker) for et nytt publikum. Seksåringen hadde få problemer med å flekke en Ferrari 550LM rundt den krevende Suzuka-banen.

Disse dynamiske hjelpemidlene gir deg det du trenger for å komme i gang med kjøringen umiddelbart, uavhengig av hvor mye kjørespillerfaring du har fra tidligere. Systemet skalerer fint etterhvert som ferdighetene utvikles, ettersom man kan slå av hjelpemidlene individuelt. For å motivere deg til å bruke minst mulig hjelpemidler får du bonus etter i hvor stor grad du kjører bilen selv. Jeg anbefaler alle å kjøre mest mulig uten hjelp, det er vanskeligere, men bilfølelsen blir mye sterkere.

En nyvinning for Forza som er lånt fra Grid er muligheten til å spole tilbake i løp. Du kan hvor som helst spole tilbake så langt du vil og forsette derfra. Jeg var i utgangspunktet skeptisk til denne funksjonen, men i praksis fører det ikke til oppstykking eller filing på detaljer som jeg fryktet. Istedet er det en fabelaktig måte å redde et løp som ellers ville vært ødelagt, noe som er spesielt surt dersom det skjer i sjette av åtte lange runder.

Bilpokémon
Nye bilmerker og modeller blir tilgjengelige gjennom progresjonen i spillet. Noen biler vinner du direkte, andre kan kjøpes når du har vunne nok penger. Dette er et velprøvd og effektivt system hvor vanskelighetsgraden naturlig økes etterhvert som bilene blir kraftigere og kraftigere (og dermed mer og mer uhåndterlige). Det er veldig tilfredsstillende for pokémon-genet å få flere og flere biler i garasjen (Got to catch’em all). De fleste blir aldri kjørt, men vissheten om at de står der er god. Vaskeseddelen forteller at spillet inneholder 400 biler, en del av disse er samme modell med forskjellige racingdekaler. Det er uansett nok til å oppleve et stort spenn i både ytelse, pris og historie. Simulasjonen er mer enn presis nok til at det er stor forskjell på å kjøre en bil med forhjulsdrift og en med bakhjulsdrift. For ikke å snakke om firehjulsdrift. Det samme er tilfellet med lette vs. tunge biler samt for biler med midt- eller frontmontert motor.

Alle bilene kan oppgraderes med en hel jungel av deler. For de som liker å fikle med detaljer er dette en kilde til timer med glede. De som bare ønsker å få en eksisterende bil kompetitiv til et løp (det finnes en index til hver bil som gjør det lett å bedømme) kan benytte seg av en egen quick tune opsjon som velger ut deler for å få bilen opp på rett nivå.

Online
Forza har selvsagt mulighet for å kjøre mot andre spillere over xbox live. Du kan hive deg med på første og beste server eller sette opp ditt eget løp med de begrensinger i bilvalg, hjelpemidler og baner du selv ønsker. Enkelt og velfungerende. Når du fullfører et løp får du progresjonspoeng (XP) på samme måte som du gjør i karriereløpene.
Det finnes også leaderboards, enkeltøvelser hvor du blir ranket mot alle de andre der ute i verden – ofte en lett ydmykende affære. Øvelsene spenner fra rundetid på spesifikk bane med spesifikk bil til drag- og driftingløp.

Pimp my Ride
Nye biler kan kjøpes for credits du tjener ved å vinne løp. Det finnes også et auksjonshus der du kan kjøpe biler fra andre spillere. For de med for mye tid finnes det også mulighet til å male bilene dine og sette på dekaler. Grensesnittet er helt ok og antall lag med teksturer gjør at den tålmodige kan lage en bil som er akkurat like stygg som de som kretser rundt i sentrum av et hvilket som helst norsk tettsted en lørdagskveld. Jeg ser virkelig ikke poenget, men spillet tvinger meg heller ikke til å gjøre det.

Autodidakt?
Jeg savner et element som Gran Turismo har: Kjøreskolen. Den består av lang rekke øvelser som veldig tydelig forklarer forskjellige racingkonsepter: svingteknikk, slipstreaming, forbikjøring, etc. Når Turn10 vil nå spillere som trenger hjelp til å bremse er det litt dårlig gjort å forvente at de skal finne ut alle teknikkene selv. Jeg har selv fortsatt glede av alle timene med Gran Turismos leksjoner.

Konklusjon
Forza3 viderefører konseptet fra Forza2 i enda større skala. Det er seriøst i form av solid fysikksimulering samtidig som det er bilfascinasjon i form av et enormt antall utsøkte modeller. Spillet vil kunne glede alle fra arkade-raceren til de som har ratt og Recaro stol foran tven (eller prosjektorlerretet). Det er bare å gratulere Turn 10 med kronen av bilsjangeren. Forza 3 er den nye kongen. For alle som overhodet liker bilspill er dette et trygt kjøp.

Tokyoscore: 95%

Forza Motorsport 3
Utvikler: Turn 10
Platform: Xbox 360

Mange Xbox-eiere hadde en stor ring rundt den 22. september i sine kalendere. Halo: ODST kom, og Halo ODST vant med sin høykvalitets enspillerkampanje. I tillegg kom de med tre nye kart til flerspillerdelen, men heller ikke noe mer. Det trenger de ikke. Og det er mitt problem.

For jeg vil henlede oppmerksomheten på en annen dato: To dager etter at vi fikk ODST, fylte nemlig Halo 3 sin toårsdag. Og det er en svært livskraftig baby vi snakker om. Første uken i september toppet nemlig Halo 3 statistikken over aktiviteten på Xbox Live. Jeg har fulgt sånn noenlunde med og har registrert at Halo har vært i toppen mer eller mindre siden det ble gitt ut. To år er en evighet i spillutvikling, så hvorfor har ingen kommet opp med noe bedre ennå?

”Men Halo er jo dritfett” hører jeg dere si. Vel, jeg vil bestemt hevde at det fins andre flerspillerskytere som har langt mer å by på. Problemet er bare at de ikke har godt nok rammeverk rundt selve spillopplevelsen.

La meg skru tiden tilbake til bare et par uker etter at Halo 3 er lansert. Da kommer den mye etterlengtede oppfølgeren til Team Fortress. De har brukt åtte år på dette spillet. Åtte år. Det var en studie i kompromissløs ”Det er ferdig når det er ferdig”-tenkning fra Valves side.

Team Fortress 2

Resultatet var deretter. Tegneseriegrafikken i TF 2 skjuler avansert gameplay. Du kan velge mellom ni distinkte klasser, som har ulik fart, hitpoints, våpen og spesialegenskaper. Det fins bare seks kart, men hvert av dem er playtestet til perfeksjon –og dessuten spesiallaget til formålet, som ikke er ”førstemann til 50”. De fleste er basert på erobring av visse punkter på kartet (pluss det klassiske CTF-kartet 2Fort). Jeg kunne skrevet bok om dette, men nøyer meg med å si at Valve gjorde et supert stykke arbeid for å ta lagskyter-sjangeren et hakk videre.

Så hvorfor har jeg knapt spilt TF2 det siste året? Fordi funksjonaliteten rundt selve spillet er neandertalsk. Før Party-modus ble mulig på Xboxen, måtte man nærmest bruke mobiltelefon hvis flere enn to skulle prøve å komme inn i samme spill. Dette har Valve beklaget, men to år senere har ingenting skjedd. Så lett er det å ødelegge ett av verdens beste multiplayer skytespill.

I Halo kan man – som de fleste vet – lage en egen lobby av venner, hvor man kan diskutere kart og spillemoduser i fred og ro. Deretter kobler systemet gjengen opp mot en annen gruppe spillere. Ingen desperate ”join meg nå – join meg nå!”-rop fra en som har funnet en server med mange nok ledige plasser. I tillegg har Halo et rankingsystem som sørger for at lagene som møtes er så jevngode som mulig. Selve spillopplevelsen i Halo 3 er ikke veldig avansert, men alt det tekniske rundt den funker til tusen. Etter min mening er dette også hovedårsaken til at det fortsatt får lov til å regjere hitlistene.

De eneste som er i nærheten av denne kvaliteten, er Infinity Ward. Call of Duty-spillene har da også blitt belønnet med jevnt høy aktivitet på Live, som regel nummer to og tre på listen.

Andre gode titler, som Bad Company og Left 4 Dead, har også forsøkt seg med varianter av lobbysystem. Likevel: Fortsatt må venner jobbe ganske hardt for å havne på samme lag i samme spill.

Igjen er Valve et godt – eller dårlig, alt ettersom – eksempel. Med Left 4 Dead bidrar de nok en gang til å ta spillutviklingen et skritt videre. AI-regissøren justerer motstanden dynamisk, etter hvor bra eller dårlig laget gjør det. Hver spiller får sitt individuelle soundtrack basert på hva som skjer. Ikke minst er det lagt inn mekanismer som tvinger spillerne til samarbeid. Likevel, og til tross for store forbedringer i forhold til TF 2, er fortsatt ikke rammen rundt spillet god nok. De har en lobby, men ingen matchmaking. Jeg vil ha muligheten til å si: ”Vi er fire stykker som vil spille No Mercy i Versus-modus. Finn fire andre vi kan spille mot.” Kan det være så vanskelig?

Svaret på det må være nei. Muligheten har ligget der siden før Halo 3 og vært pinlig synlig for alle. Problemet ser ut til å være at de fleste utviklerne nekter å innse at dette er en viktig funksjon. Kanskje de tror at spillere flest er ensomme nerder uten venner? Det er også merkelig at ikke Microsofts Xbox-divisjon pusher dette mer overfor utviklerne. Ellers satser de jo stort på å ta i bruk plattformens sosiale muligheter.

Dråpen i det berømte begeret, og det som fikk meg til å skrive denne bloggen, var da Section 8 kom ut nå nylig. Det så superbra ut. Polert sci-fi-setting og grafikk. Du kan velge mellom flere klasser, som i tillegg kan personaliseres med tanke på våpen, beskyttelse og gagdets. Gameplayet ser ut til å ha masse dybde, hvor man kan hacke eller erobre ulike kontrollpunkter på kartet og greier. Men fins det party support? Glem det.

En venn av meg ble så skuffet at han skrev et innlegg om dette på Section 8s eget forum. Svaret han fikk avslører den rådende mentaliteten: ”This is something that we can look into if there is a significant demand, though I won’t make any promises”.

Halo ODST

Det ER significant demand, idioter. Folk flest har venner som de vil spille sammen med. Matchmaking er et minstemål for ethvert lagbasert spill! Jeg tror faktisk også det kan bety ”make or break” for et spill. Nå vet ikke jeg hvordan det har gått med Section 8 salgsmessig, og om det har solgt dårlig kan det ha mange årsaker. Men med matchmaking hadde i hvert fall jeg og kompisen min kjøpt det. La meg legge til at Section 8 ikke var inne på Topp 10-listen over mest spilte titler uken etter det ble lansert. Bombe.

Jeg lurer på når softwarehusene skal innse at de må gjøre noe med fler­spiller­funksjonalitet for å lykkes. Så langt ser det skralt ut. Med ODST og nye kart kommer Halo til å rule bredbåndet videre. Om ett år får vi Halo: Reach. Hvor lenge skal Bungie få regjere fritt?

Drømmeboksen
Jeg spiller i stua, ofte mens kona leser og barna sover – det er vel noe mange voksne gamere kjenner seg igjen i. Og vi bruker 360 som DVD-spiller som ledd i kampanjen for å holde antall bokser og dingser i stua til et minimum. Den ene tingen som alltid har irritert ved Xbox 360 er den vanvittige støyen. Spill som ikke er installert på harddisk fører til Cessna-aktige lyder fra boksen og ser vi på film som ikke har eksplosjoner hele tiden er lyden fra Xboxen tydelig.

Hva med å lansere en 360 Old Spice eller litt mer seriøst: 360 Grown-up eller 360 Living room? En 360 med et mer sobert formspråk – som f.eks. ingen umotiverte buer, bedre materialkvalitet og framfor alt ingen støy. Andre konsoller – og vi never ikke navn – bråker mye mindre. Hvorfor kan ikke vi som er villige til å betale en god del mer for å få det stille og lekkert få muligheten til det? Jeg betaler lett 4000,- for en slik Xbox og jeg mistenker at det er mange av oss 30+ gamere som er villige til å gjøre det samme.

Vi har i alle år nytt deres eminente produkter. Xbox 360 har brakt moro, spenning og store eventyr inn i stua. Vi får spille samme med vennene våre selv om vi ikke har barnevakt, takket være et svært strømlinjeformet og elegant Xbox Live. Men det er et par ting vi lurer på, spesielt etter siste oppdatering.

Games on Demand
Det er fantastisk å kunne kjøpe spill direkte over nettet, vi er veldig glade for at det har blitt en del av XBL. Men prisene? Er dere helt svimle? En kjapp sjekk på nettet viser at Mass Effekt kan fås (nytt, i boks) for 199,- Lego Star Wars TCS for 299.- på de to stedene jeg sjekket (absoluttspill.no og komplett.no). På XBL koster begge 299.-, altså mer eller like mye. Det føles litt feil å betale det samme for et nedlastet spill som et i boks. Det koster kanskje ikke så mye å lage boks og trykke DVD, men avansen må være ganske mye større nå butikk og mellomledd er kuttet ut. Del godene folkens!

Avatar-effekter
Avatarene vår i XBL kan nå kles opp og utstyres med moteklær og forskjellige spillrelaterte dingser. Klart et lyssverder kult, for ikke å snakke om en radiostyrt Warthog. Men – 400MSP altså ca 32kr? Det virker frekt mye for noe så lite – til tross for hvor kult det er å se en abstrahert versjon av seg selv svinge lyssverd. XBL Arcade spill koster fra 800MSP og oppover, altså dobbelt så mye som en radiostyrt Warthog. Jeg kan ikke tro at det tok 50% av utviklingstiden til spill å lage den.

Tingene som selges er fiffige, men jeg sitter igjen med en emmen ettersmak av å ha blitt bondefanget – mye for lite. Vi vet at Red Ring of Death har kostet millarder, men det er likevel ikke så lurt å forsøke å skvise kjernepublikummet for å få regnskapet til å gå opp (ja, jeg spekulerer vilt her – har overhodet ikke noe belegg for at det er en sammenheng).

Sosiale medier og metagaming
Trueachievements.com (som vi har skrevet om her på Tokyo) skaper en masse ekstra interessse for xbox-spill og tilhørende achievements. En skulle tro at det var ren gratisreklame for alt som har med Xbox å gjøre (og det er det). TA er ikke alene – det er mange nettsteder som stort sett handler om XBL og som bruker data fra XBL

Problemet for alle disse er at det ikke finnes noe godt programmeringsgrensesnitt (API). Amazon tilbyr programmører strålende grensesnitt som setter dem istand til å bygge egne løsninger med elementer fra Amazon – kjekt for Amazon, kjekt for utvikler og kjekt for sluttbruker. Det geniale biblioteks-programmet Delicious Library ville ikke vært mulig uten Amazons åpne politikk. Microsoft tilbyr gresnesnitt til XBL data for noen utviklere og nettsteder, men de aller fleste må skrive kode som tolker de vanlige nettsidene og henter ut offentlig tilgjengelig informasjon på den måten. Det er mye mer arbeidskrevende, tar mye mer båndbredde i bruk og om nettsidene omstruktureres kollapser hele korthuset.

Værsåsnill – gi fan-nettsteder muligheten til å være fans og støtt dem istedet for å ignorere dem. Gi dem solide verktøy å bygge på slik at vi kan sløse bort arbeidstid på fordype oss i spillenes besnærende verden.

Om noen i Microsoft vil diskuter med oss eller påpeke feil i teksten over så er det hjertelig velkomment.

Det vi kanskje ser aller mest fram til på denne sida av hausten er Bungie Softwares Halo 3: ODST. Halo 3, som kom så langt tilbake som i 2007, har halde seg godt til tross for alderen. ODST er også bygd på den same grafikkmotoren som sist, men innhald og spelopplevinga er sagt å vera noko heilt anna. Historia foregår to veker før handlinga i opprinnelege Halo 3, og plassen er ruinane av afrikanske New Mombasa. Ein spelar ikkje lenger som supersoldaten Master Chief, men derimot ein “rookie” soldat som er langt meir menneskeleg og sårbar. Sniking blir dermed eit viktigare element enn det har vore, men det ikkje er snakk om Hitman/Splinter Cell-style. Det har vorte lova eit større geografisk univers, meir i retninga “ope” sandkassemiljø. Fleirspelardelen, såkalla “Matchmaking”, vil innehalda alle dei nedlastbare kartpakkene pluss tre nye. Det er dermed lite vits å gå til innkjøp av kartpakker på nettet dersom ein har planar om å kjøpa dette spelet i september. Nytt i ODST er og spelmoduset “Firefight”. Her vil du, og opp til tre vener, kjempa mot bølgje etter bølgje av motstandarar. Bungie lovar episke slag og ekte gladvold. For dei av oss som innimellom blir leie av juling frå amerikanske tenåringar (i fleirspelarmodus) så lovar dette godt.

Eit spel som har fått mykje merksemd (og som det er svidd av mykje reklamekroner på) er Brütal Legend. Spelarar som syns at Jack Black er utrulig komisk har sikkert mykje å gleda seg til her. Med gjesteopptreden av sjølvaste Ozzy Osbourne og musikk frå norske band som Dimmu Borgir, Enslaved og Emperor, kan det faktisk bli artig.

Oktober byr på FIFA10 og ikkje minst ny tilleggspakke til GTA4: Ballad Of Gay Tony.

Denne hausten er tydelegvis tid for store oppfylgjarar og PS3-folket kan gle seg til oppfylgjaren til Uncharted: Drakes fortune som framleis er eit av dei aller beste spela på denne plattformen. Uncharted: Among Thieves lovar meir av det same.

November byr på Call Of Duty: Modern Warfare 2 på PC, X360 og PS3 og Asassins Creed 2 lovar også godt.

La berre mørketida koma, vi er klare.

Project Natal er eit slags avansert eyetoy-kamera for xbox. Peter Molyneux (Lionhead) er (sjølvsagt) over seg av entusiasme. Og det ser faktisk riktig fett ut. Ellers gledar vi oss meir enn nokon gong til Beatles Rock Band, Halo 3 ODST (heretter kalla Oddasat! Lansering 22. september), Halo: Reach og Modern Warfare 2. Ei gledeleg overrasking var annonseringa av Left 4 Dead 2, lanseringsdato 17. november! Jula er mao redda reint zombiemessig.

PROJECT NATAL / MILO

BEATLES ROCK BAND

LEFT 4 DEAD 2

HALO 3 ODST

Her er heile lista:
Beatles Rock Band
Tony Hawk’s Ride
Modern Warfare 2 Gameplay
Final Fantasy XIII Gameplay
Shadow Complex Arcade Game
Avatar Racing Game Called Joyride
Crackdown 2
Left 4 Dead 2
Splinter Cell Conviction Gameplay
Forza Motorsport 3
Halo 3: ODST Gameplay
Halo: Reach
Alan Wake
Radio Stations på Xbox (Last.fm)
Netflix Upgrade
Zune Video Service
Facebook på Xbox 360
Twitter på Xbox 360
Metal Gear Solid: Rising on Xbox 360
Project Natal

(Les også Caspers anmeldelse av Halo Wars på Tokyo)

En god historie har alltid vært et yndet tema for spillindustrien, og helt siden 80-tallet har utviklerne tatt utgangspunkt i filmer og bøker for å skape en narrativ dybde i spillene sine. Det unike med Halo Wars er at det i sin søken etter et godt plott heller søker innover i spillverdenen. At spill stjeler ideer fra hverandre er ikke nytt, men det er ytterst sjeldent at noen har funnet historien så bra at den har blitt videreført i et annet spillkonsept.

For de som ikke har fått det med seg er Halo en serie førstepersons skytespill for x-box med en stor og tidvis fanatisk fanskare. Halo Wars bruker handlingen i disse spillene som utgangspunkt for et klassisk strategispill. Det som gjør at nettopp Halo-serien nå blir beæret med et slik ”spin off-spill” er at spillene representerer et utsøkt destillat av en av tv-spillenes ”urkonflikter”: menneskets kamp mot onde utenomjordiske vesener. Den mest klassiske varianten av denne konflikten er selvfølgelig space invaders, men jeg anbefaler alle å ta en titt på parodien ”Republican Space Rangers” i GTA 4 for å få et litt bredere perspektiv på dette temaet.

Halo fremviser en variasjon over denne konflikten som er sterkt inspirert av Ridley Scotts film Aliens. I spillet møter man heroiske menn og kvinner som tyr til tung skyts av grovt kaliber i nærkamp mot religiøst forvirrede aliens. Det som gjør at Halouniverset fungerer som spill, er at det balanserer hårfint på grensen til det svulstige og parodiske, samtidig som det legitimerer de mange ekstravagante actionsekvensene. Hvor andre spill roter seg opp i alt for mange realistiske detaljer, åpner Halo universet for intet mindre enn fest for spilleren, med ekstravagante omgivelser og et arsenal av velbalanserte våpen.

I Halo Wars ligger plottet fra de andre Halo spillene som et narrativt bakteppe. Det er brukt mye resurser på ”cut scenes” for å sy spillet sammen og dette handlingsforløpet driver også frem en klar variasjon i oppdragene. Ofte blir strategispill en repetativ affære hvor alle oppdrag kulminerer med å lage en stor hær og rulle over fienden. Halo Wars finner definitivt ikke opp kruttet, men klarer å variere dette ganske bra. Kontrollene på et slikt strategispill gjør seg derimot best med mus og tastatur, for å kompensere for dette er kontrollene ganske enkle, noe som igjen kan føles litt hemmende. Men alt i alt utgjør Halo Wars et solid stykke håndverk, som klarer å videreføre mye av stemningen fra de tidligere spillene over i et nytt, men dog, velkjent format.

Løp og kjøp:
       

(Les også FettKonsepts anmeldelse av Halo Wars på Tokyo)

Det er ofte et gap mellom det som gjør at jeg kjøper en ting og det som gjør at jeg eventuelt liker den.  I den hardeste konkurransen mellom Illustrator og Freehand ble det pøst på med ny funksjonalitet som tok seg storveis ut på boksen og i reklamen, men som ble testet en gang og aldri brukt igjen. Imens kom det nye versjoner av Photoshop hvor nyhetene var tilsynelatende lett uinteressante, for så å bli en ny bestevenn. 

Halouniverset har alltid hatt en viss fascinasjon, helt fra Marathon kom til Mac i 1994—omtrent samtidig med Doom. På overflaten veldig like spill, men hvor Dooms historie strakte seg til: “Dere har blitt invadert av … satandyrkende aliens, skyt dem”, kunne Marathon trilogien by på et rimelig habilt sci-fi univers. Historen som ble påbegynt i Marathon har endret seg en del når vi kommer til Halo, men Master Chief har fulgt oss hele tiden og det krever ikke grunnfag historie for å se koblingen mellom Marathon og Spartan.

Halo Wars gleder meg mest av alt som del av Halo historien. Det er noe veldig modelltogaktig søtt over å se bitte små Spartans løpe omkring, Warthogs kjøre over fiender eller rulle ut en trio med Scorpion tanks. Det tydelig at utviklerne også liker dette —du kan nemlig zoome inn mye mer enn det som er praktisk for å spille for å se detaljene  i modellene og animasjonene. Spillets campaign del har en historie som gir nye innnblikk i konflikten mellom mennesker og the Convenant. Halo Wars finner sted lenge før tiden Halo 1-3 omhandler, helt i starten av krigen. 

RTS gameplayet er ganske forenklet og tilpasset konsoll—de fleste konfliktene er som en litt tidkrevende runde med stein-saks-papir. Så fort du finner ut hva motstanderen har er det bare å starte byggingen av et motsvar og forsvar. Det krever litt tålmodighet, men ikke så mye mer og det passer bra når gleden ligger i få være i Halouniverset. På boksen selges som en strålende RTS til konsoll, men når jeg kommer hjem er det ikke RTS-biten som gir mest glede, men gjensynet med en historie og et unvers jeg liker godt.

Gameplay: 75%
Personlig historieglede: 95%

Løp og kjøp: