Deltagere: Jens, Torbjørn, Martin, Holger, Øyvind og Trond.
Illustrasjoner: Nemolom

VOLD

Trond: Om vold i spill. Et uttværet og upopulære tema. Hvorfor skal vi snakke om det? Vel, for å begynne; jeg er litt engstelig for at spill skal havne opp i samme uføret som tegneserier, hvor det praktisk talt bare finnes to genre: Action og humor. Både spill og tegneserier har potensiale for å uttrykke mye, mye mer. Spill handler i dag veldig mye om action og vold.

Jens: Eg kjenner ein del til teikneseriar og er enig i at mediet ligg i eit uføre. Kanskje kan ein sei at film, litteratur (?) og spel har liknande problemer men i allefall i dei to førstnevnte er det tydelege skiljer i mellom ulike sjangrar. Problemet til teikneseriar er at det blir tolka som ein sjanger mens det faktisk er eit medium. Kanskje kjem dette av at mediet er såpass nytt? Uansett grunn så støttar eg di frykt for at spel havnar i same klemma.

Trond: Det er godt mulig det er for pessimistisk å spå en lignende framtid for spill. Jeg vet ikke om jeg tror det går den veien, men jeg bekymrer meg for tendensen.

Torbjørn: Jeg tror ikke at spillsjangeren kommer til å kjøre seg fast i et tilsvarende smalt spor som tegneserier har. Spill (konsoll og pc) har et langt større voksenpublikum enn tegneserier har. Spill tar mer og mer av fortellerspråket og dybden til film og tv i takt med budsjetter og tekniske muligheter. Ja – vi vil se en stor porsjon av spillmarkedet som er enkle voldspill fordi det er fengende og medie egner seg til det på samme måten som tv-kvelden er dominert av enkle reality-produksjoner. Og på samme måte som de fleste bokutgivelser er enkle serier eller krim.

Trond: Spill er et veldig større marked enn tegneserier, så potensialet for levekraftige nisjer bør være stort. Kanskje problemet i større grad handler om hvilke spill som får omtale i ikke-spesialist-media (vanlige aviser og blad)?

Øyvind: Moderne dataspill er et naturlig resultat av en stadig mer mediert tilværelse, slik jeg ser det. Jeg tror ikke vi inntar en deltagende rolle, men en vikarierende en.

Trond: På hvilken måte?

Øyvind: Vel, jeg tror ikke vi deltar som oss selv, men som…(i beste fall) stedfortredere. Opplevelsen kan ikke sammenlines med f.eks. å lese en bok. Vi er godt kondisjonerte til å godta medias perverterte refleksjon av vår “personlighet”…because we are worth it. Vikarierende dataspillfigurer appellerer til oss, men vi deltar egentlig ikke. Vi mottar. Forholdet er forskjønnet.

Trond: Delvis enig, men det kommer an på hvilket spill man spiller. Typiske role playing games gir deg flere muligheter – både i antall typer valg du kan gjøre og hvilke egenskaper du har. Massive multiplayer gir deg enda flere muligheter for å teste ut typer oppførsel og roller. Vet ikke helt på hvilken måte du mener at vi ikke deltar som stedfortredere når vi leser en bok – om det er det du mener da?

Øyvind: Poenget mitt er kanskje at du ikke har noen andre valg enn å spille eller ikke spille. Karakteren din har flere valg. Jeg tror det er en feiltagelse å anta at man kan teste ut reelle roller i et slikt spill. Dvs., man kan teste ut roller i spillet, ikke reelle roller. Jeg mener at vi har blitt så vant til den medierte opplevelsen – den projiserte virkeligheten har erstattet virkeligheten – at vi foretar et lite mentalt krumspring og faktisk godtar at vi “deltar” i spillet…så altfor lett. Vold i dataspill er vold i dataspill. Eventuelle problemer som måtte følge er ikke direkte relatert til dataspill, men til vår aksept av en stadig mer mediert hverdag. Evt. til en krise i det man skjønner hvor mediert hverdagen har blitt;)

Jens: Etter mitt syn så deltek ein definitivt i spelet med sine personlege eigenskapar frå “det fysiske livet”. Dei opplagte og synlege eigenskapane og dei meir underbevisste og “skjulte”. Slik lærer ein (etter mitt syn) om seg sjølv når ein speler, og ein lærer noko om dei ein evt spelar saman med. Når det gjeld å “teste ut roller” så kan eg vera einig i at det er blitt ein slags allment akseptert floskel, eg trur det hovudsakleg handlar om å verta merksam på sider av seg sjølv.

Øyvind: Aye, det er her jeg er uenig. Jeg mener at man ikke nødvendigvis lærer annet om seg selv enn hvordan man spiller akkurat det gjeldende spillet. Derimot, dersom en godtar illusjonen om at man deltar (i en reellt meningsfull forstand), så “lærer” man såklart noe. Man er kanskje mobbeoffer på skolen, men det er ikke så farlig, så lenge man er level 80(?) Druid(?) i WoW. Man kan kanskje ikke hevde seg på skoleplassen, men man kan drepe goblins med et knips.

Trond: Om du reduserer spill til mekanikk så har du kanskje rett, men å spille en MMO er ikke (nødvendigvis) som å betjene en maskin. Ditt handlingsrom begrenses av teknologien, som i den virkelige verden, men valgene dine styres av hvordan du i øyeblikket foretrekker å løse oppgaver, av innflytelse fra venner, samt tilfeldigheter. Akkurat som i det virkelige liv. På samme måte som du lærer noe om deg selv av å ha forskjellige typer roller i forskjellige grupper i virkeligheten. I spill kan du prøve ut roller du aldri hadde hatt mulighet til å prøve i virkeligheten. Om man er en level 80 druid og leder et guild i WoW så kan det være akkurat den reelle erfaringen med høy status som du trenger for å komme deg ut av mobbeoffer-rollen. Det sosiale erfaringen er den himmelvide forskjellen vi snakker om her.

Øyvind: MMO’er er jo kroneksempelet på en mediert virkelighet. Du “sosialiserer” på nett- og spill leverandøren premisser. Du må betale for å få venner, du må betale for å få beholde dem. Poenget med slike spill er ikke verken å underholde eller å skape sosiale møteplasser – poenget er å få brukeren til å fortsette å komme tilbake, slik at leverandøren fortsetter å tjene penger. Dersom det er et samfunn, så er det totalitært.

Trond: Synes du har et mørkt syn på dette. Som spillutvikler vil jeg hevde at den største gleden med å lage spill var å greie å underholde og å glede andre. Ingenting kjentes bedre enn å se folk komme sammen, og å få feedback fra spillere på det vi hadde fått til (og ikke fått til). Jeg har aldri møtt noen spilldesigner som var i jobben på grunn av pengene. Angående penger: Det handler selvsagt også om penger, du får ikke samla flere hundre mennesker for å jobbe gratis med spill. Det er business, og business skal gå rundt. Når det er sagt, og når vi snakker om inntjeningsmodellen til MMOs, så er det en tydelig trend at abonnementsordning i disse spillene blir mindre vanlig.

Torbjørn: Det blir vel fatalistisk å si at fordi utvikler har laget rommet  en MMO utspiller seg i, så har utvikler også hele kontrollen. Utfra den logikken ville også byggene en arkitekt tegner være hjernevaskemaskiner. Teknologi og kulturutrykk blir alltid manipulert, transformert og brukt til andre ting enn de opprinnelig var laget for. Jeg har ingen problemer med å se at en sosial opplevelse i en MMO har samme validitet som en i det “virkelige liv”. Skillet mellom den medierte virkerligheten og virkeligheten er en litt gammelmodig konstruksjon. Som Nicholas Negroponte sa på nittitallet: Virtual Reality, from Oxymoron to Pleonasm

Jens: Hehe. MMO og penger – ikkje så veldig lønsamt heller etter det eg høyrer.

Trond: Potensialet for inntjening er nok kolossalt. Problemet er at det ikke finnes noen kjent suksessformel. Det er en risikabel sport, men vinner du så vinner du virkelig stort.

Øyvind: Hehe. Hva skjer når serverene legges ned? Bye, bye, dear friends:)

Trond: For å bruke meg selv som eksempel: Det er minst 5 år siden jeg spilte Everquest. Jeg har fremdeles jevnlig kontakt med de jeg spilte med pr e-post, vi har i ettertid prøvd flere andre spill sammen, og jeg har hilst på flere av dem i London. Dette oppfatter jeg som et vanlig fenomen blant spillere.

Jens: Hoho, vi kan hovere med MMO, det er vel kanskje syndebukk nr 1 om dagen. Verre enn andre dataspel til og med. Det har jo unektelig meir narkotiske tendensar enn andre meir “avslutta” spel. Det er vel tilsvarande endelause såpeseriar på TV, mange gamle damer ser jo Glamour til dei dør.

Trond: Såpe synes jeg er en god sammenligning. Og man kan argumentere for at såpe er drit, men såpa har jo utvikla seg til å bli noe av det kvalitetsmessig beste av underholdning, med HBO i spissen. Det samme kan godt komme til å skje i spill.

Jens: Jaudå. Eg har alltid forsvart såpeseriar som fenomen, Twin Peaks var vel første provet på at det ikkje var noko galt med sjølve såpeforma.

Trond: Og så mener jeg jo at potensialet for å utvikle seg ved å følge en MMO er mye større enn ved å følge en TV-såpe. Ikke minst på grunn av det faktiske og levende sosiale.

Jens: Spel er nesten alltid meir meiningsfylt enn TV, uansett genre.

Trond: Jeg synes det er naivt å tro at sosialisering i MMOs i særlig grad skjer på leverandørens premisser. Ingen av dere spiller vel MMOs? MMOs legger premisser for sosialisering i mindre grad enn f.eks Google Wave gjør det. MMOs er omtrent så delaktige som Tele2 er delaktig i hvordan jeg snakker i telefonen min, eller Telenor er delaktig i hva som lastes ned fra Pirate Bay. Det MMOs hovedsaklig styrer er det mekaniske, det man gjør sammen, verdens rammer, spillrommet. Spillet er noe man gjør mens man sosialiserer. vet ikke om jeg greier å forklare dette… Jeg vil sammenligne MMO-verdenen med en kafè eller bar. Og den er neppe mer totalitær enn disse er.

Jens: Tilbake til poenget om deltaking eller ikkje: Poenget mitt er mest at det FINS ein samanheng mellom “deg” i spelet og “deg” i røynda, ikkje at den er nødvendigvis veldig opplagt og bokstavleg. Dersom ein svinger unna fotgjengarar i GTA så treng det jo ikkje bety at ein gjer det i det verkelege livet. Ein skal dessutan ikkje gløyma at spel gjev faktiske mentale og fysiske erfaringar, det som har skjedd i eit spel har faktisk skjedd (riktignok i eit spel) og ein har reagert på det (bevisst og ubevisst, altså med overlegg og på refleks). Vert ein god i t.d. counter strike så har ein trent opp reaksjonsevne og ei viss taktisk evne. Det skjer med andre ord ikkje berre noko med karakteren i spelet. Har ein dolka ein kompis i ryggen kan ein risikera å stå til rette for det i lunsjen neste dag.

Øyvind: En skjønner hvorfor The Matrix og spesielt Neo har slik appell, hehe.

Trond: Og har en venn man har fått via WoW dødd i virkeligheten så er det ekte, egen sorg man føler. Det viktige var ikke hva man gjorde, men at man gjorde (og husker det). Virtuell jakt på roboter eller virkelig grilling i parken blir minner som er like mye verdt.

Jens: Når det gjeld “mediert hverdag” så meiner eg at vi opplagt er vidt forskjellige på kor godt vi skiljer mellom røynd og fiksjon. To toåringar/fireåringar/fjortenåringar er og fundamentalt forskjellige der, foreldre har ansvar for å begrensa mediebruken dersom inntrykka vert så sterke at røynda fader bort. Eit godt døme der er det eg kallar Sabeltannpsykosen. Eg ser småungar stadig vekk som er meir Sabeltann enn dei er vanlege norske barn. Slike ungar går med kostymer, brøler og slår folk (særleg andre barn) med sverd dei har fått til jul/bursdag eller i Kristiansand. (Ein avart er Starwarspsykosen, der er det ofte fedre som går med Starwarsskjorter, hehe)

Øyvind: Den medierte hverdagen stikker veldig dypt. Alt fra den romantiske kjærligheten til elevert kulhetsfaktor ved røyking til nødvendigheten ved høyere forbruk i nedgangstider osv osv. Ved hvert møte med et mediert fenomen bør man spørre seg selv: Cui bono? Hvem lager og holder speilet vi ser oss selv i?

Trond: Jeg har kanskje et annet ord for det du snakker om: Kultur?

Jens: Det fatalistiske mediesynet har eksistert lenge men etter det eg forstår har medieforskarar sjølv gått litt lei det. No for tida insisterer dei på at mediene ikkje har så mykje makt, høyrer eg.

Trond: Media har makt til å velge hva de vil gi oss, men jeg tror de i stadig mindre grad har makt til å velge noe kun få liker. Eller kanskje de har det – nettet består jo mye av nettopp det smale. Subkultur har kanskje aldri stått så sterkt som nå – kan man hevde det?

Jens: Tja. Når “subkultur” (med ein viss kvalitet) favnar så vidt (globalt) så blir det fort mange nok deltakarar til at det liknar vanleg kulturindustri.

Trond: Ja, skillet subkultur og mer lønnsom kultur har blitt mye mer utydelig. Bare se på ironien i at et så populært fenomen som “indie” kalles nettopp “indie”. Alt avhengig av hva man legger i begrepet “independent” selvsagt.

Trond: Tilbake til vold: Majoriteten av de spillene som får presse er voldelige, og da ser jeg bort fra tullevold som i Star Wars Lego-spillene.

Jens: Når eg tenkjer etter så er det meste eg speler og voldeleg. Det er ikkje vald i seg sjølv som held meg framfor skjermen i timevis, det er andre mekanismar som må til. Til dømes har eg minimalt utbytte av å spela t.d. Call Of Duty-serien. Det er vanskeleg å seia kvifor men det fengar meg ikkje i det heile tatt. Problemet med ikkje-valdelege spel er ofte at dei er for “smarte”, dei skal vera så geniale at det ikkje heng på greip. Når det gjeld spel for ungar så er ofte vald umotivert og unødig. Eg spelte Tarzan Freeride (?) med mine søte små og det var utfordrande og gøy heile vegen. Midt i spelet er det skyting og dreping, det blei meir sjokkerande enn underhaldande for dei minste.

Trond: Jeg skjønner ikke helt hva du mener med at ikke-voldelige spill er for “smarte”. Har du noen eksempler?

Jens: Vel, “smarte” i tydinga “skal revolusjonera ved å presentera noko verda aldri har sett før”. Spel som t.d. Flower, avantgarde greier. Du har sjølvsagt ikkjevaldelege spel som sportsgreier og Rock Band etc. Det er bra til sitt bruk men konkurrerer ikkje reelt med spel som eg verkeleg diggar og bruker mykje tid på.

Trond: Ok. Jeg kjenner jeg kommer til å begi meg inn i en digresjon igjen om jeg fortsetter på temaet avantgarde…

Trond: Enkelte hevder at vold i spill er en helt annen opplevelse enn i f.eks film, fordi i spillet er det du som styrer utførelsen av volden. Du har et annet ansvarlighetsforhold til den enn i film, der du observerer utførelsen, uten evne til å forhindre den (annet enn ved å slå av).

Jens: Etter det eg har forstått er det to teoriar eller retningar innan spelforsking når det gjeld voldsspel og påvirking. Den ein skulen meiner at det fremprovoserer vold, den andre at det vert ein “ventil”, ein tumleplass for vold der ein får det litt ut av systemet. “Renselse”. Kanskje er det begge deler? Ein får t.d. meir kjennskap til våpen når ein speler FPS. Med kjennskap fylgjer gjerne interesse og gleda med å skyte kan ein ta med seg til verkeleg liv.

Holger: Vel, eg driv med karate, og det er ikkje fordi eg er ein jævel i Tekken!

Trond: Du har nylig tatt jegerprøven, Jens, har du ikke?

Jens: Nettopp, hehe.

Trond: Jeg synes det er vanskelig å gå inn for slike teorier. Det finnes så mange slags folk, og så mang en slags vold. De kan være interessante å diskutere rundt.

Jens: Eg er rimeleg overtydd om at skulemassakre etc ikkje har mykje å gjera med dataspel/vold. Det er typisk mediepanikk som oppstår når noko er nytt, det går alltid ut over det nyaste mediet (som no er spel).

Trond: Ja, det tror jeg også. Det er ingen plass for det uforklarlige, alt må forklares.

Trond: Det som er synd er at den debatten skygger for en mer fornuftig debatt om vold. Eller – i alle fall som jeg har sett.

Torbjørn: Mht. skolemassakre tror jeg det handler om å finne en enkel årsak som kan forklare alt. Før var det hekseri, nå er det dataspillenes manipulerende kraft. Dataspill er passe ukjent for store deler av befolkningen og det fremmede er skummelt. Alternativet til å skylde på spill er jo å se på våpentilgjengelighet og psykiske problemer – mye mer ubehagelig.

Jens: Det går ein interessant debatt no om Modern Warfare 2, der ein skal opptre som terrorist og drepa sivile. I MW1 reagerte eg sjølv på at ein på førstebrettet kan skyta fiendar som ligg og søv i køyene sine.

Trond: Og det problematiseres ikke heller tenker jeg? Får man noen reaksjon fra noen om at det var galt – i spillet?

Jens: På ein måte er det jo problematisert ved at ein kan velga kva ein gjer, men det vert ikkje opplyst om kva som er gyldig og ikkje innan krig t.d. Så vidt eg hugsar var det tvert imot, karakterane i spelet kom med slengbemerkingar ala “Sleep tight”.

Holger: Eg har ikkje spelt MW2 enda, men MW1 synst eg var underhaldande. Eg reagerte ikkje nemneverdig på valden der. Å skyta sovande fiendar i spel føles ikkje alltid greit, men når alternativet er at at dei skal vakna og byrja skyte på deg, er valet enkelt.

Trond: Mmm, alt er lov i krig og julehandel

Trond: Minner meg om debatten fra GTA3 (eller2?) – angående vold mot prostituerte.

Jens: Eg veit at mange, særleg unge/ungar slaktar mykje sivile i GTA. Sjølv speler eg alltid med stil. Eg meiner det forklårer kvifor spelet faktisk har 18-årsgrense.

Torbjørn: Godt poeng. I GTA er du selv delvis ansvarlig for etikk, mens i f.eks. Modern Warfare er du pent nødt til å følge manus. For barn og unge er nok GTA mye mer problematisk og komplekst å forholde seg til.

Holger: Det handlar litt om korleis drepinga er vist, og om ein kjenner den ein drep eller ikkje. I GTA har eg ikkje problem med å drepa forbrytarar på oppdrag. (Eg likar også å stjele politibilar og jakte på kriminelle som eg finn i “Most wanted”-lista.) MEN! – Tidleg i historia då eg måtte ta livet av Vlad (som seff var ein drittsekk) var dette presentert på ein måte slik at eg kvia meg for å gjera det, og sambuaren min som såg på synst heile seansen var sjokkerande (og ho er ganske vand med spelvald) – Eg har ein teori om at det var ein kombinasjon av at det var personleg – og veldig grafisk presentert. Veldig høg hjernemasse-in-your-face-faktor.

Holger: Eg spelar óg GTA med stil. – Bortsett frå i multiplayer – då drep eg sivile for fote. Det er liksom ikkje meg då. Ein er meir anonymisert – på ein måte – lissom.

Martin: Tidlig om morningen (GTA) parkerer jeg bilen ved en park og skyter tai-chi-instruktøren i leggen (med skarpskytterrifle selsvagt). Jeg synes man skal gjøre som poetene sier, “å ta og føle på…”. Spill er jo en ypperlig måte å få utvidet følelsesregisteret på, uten at noen faktisk tar skade av det. Men enig med Jens, uansett hva du gjør, så er det måten det blir gjort på som er viktig. Å skyte leggen av en tai-chi instruktør er jo ikke noe som har falt meg inn å gjøre i virkeligheten… ELLER ER DET DET!

Trond: Hadde det vært annerledes om du skjøt henne du for tiden dater i spillet?

Martin: Jeg dater ingen i spillet. ikke etter burger-episoden i bowlinghallen.

Trond: Hehe. La meg si det på denne måten da: Føles det mer galt om du dreper/skader noen din spillkarakter har et nærere forhold til?

Martin: Absolutt. jeg hadde en ulykke med en moped da jeg skulle kjøre henne hjem en gang og smalt inn i en betongvegg. Jeg tror hun døde. Hun ville iallefall ikke mer. En trist dag i Liberty City.

Trond: Kan vi gå ut i fra at folk kjenner til hvor grensene går, og at det å utføre ulovlige handlinger i spill får deg til å faktisk være mer bevisst disse tingene enn i film, der det er lettere å innta en distansert posisjon?

Jens: Kan det vera ein terapi i å slakta sivile i spel dersom ein føler sterkt for det?

Trond: Kanskje det er det. Jeg kan godt tenke meg at den veldige oppblomstringen av zombier i spill handler om en slags unnskyldning for å drepe horder av mennesker.

Martin: Det kan like greit være en ytring om at man føler seg fremmedgjort for resten av samfunnet, og dette er en komisk måte å få det ut på, gjerne sammen med likesinnende.

Trond: Godt poeng, god teori. Urbaniseringen har jo skjedd sykt raskt mange steder. Og i tillegg er man mye mer klar over hvor stor verden faktisk er – med nett og TV og information overload. Og folk, eller i alle fall jeg, føler seg rimelig maktesløse i forhold til de store, globale problemene – som man ikke kan unngå å se slik verden er nå. Og bla bla bla, og og og… det er kanskje litt på siden

Martin: Ja, nå drifter vi over større sfærer. Det er viktig å rydde etter man har hatt google-wave-møte. Hvem melder seg til å spille Wolfquest en dag? Ser de har begynt å fokusere på overlevelse, og ingen kan jo nekte for at det er kjekt å pisse i yrende tåke mens man venter på en hjort… eller?

Martin: Finnes også for apple.

Trond: Wolfquest, er det det spillet der du er en ulv? Hva gjør du egentlig i det spillet?

Martin: Du … gjør ulveting.

Trond: Ok, for å leke vi er på tema fremdeles: Jeg tror ikke jeg hadde hatt særlig sperrer på å drepe folk som sover om jeg var en ulv. Dyr har ingen etikk jeg trenger å ta hensyn til. Skal vi følge det sporet videre? Nei?

Jens: To ting med Assassins Creed 2: 1) Der får ein advarsel om at “ein drep ikkje sivile”. Hvis ein gjer det igjen så er det omstart. 2) Ein kan i “settings” slå av blod. Litt i tråd med det vi prata om tidlegare på Tokyo: Same spel for fleire aldersgrupper.

Martin: Omstart er en dårlig konsekvens.

Trond: Jeg vet ikke. Jeg har inntrykk av at veldig få spill tar et uttalt etisk standpunkt. Er det f.eks fordi det er politisk ukorrekt å gjøre det? Omstart er i det minste en konsekvens.

Jens: Omstart fungerer heilt fint i AC2. Ein tenker “okay, dette var utafor rammene for kva spelet tillet”. Det stemmer og bra med måten karakteren blir bygd opp. Ein kunne ikkje tru på historia hvis Eizo slakta ein heil landsby med sivile.

Trond: Når du snakker om aldersgrupper; hva skjedde egentlig med begrepet “famileunderholdning”?

Jens: Eg meiner at xbox er mest for voksne. Dei fleste voksne eg kjenner (desse som ikkje speler sjølv) meiner det motsatte: dvs at konsollspel er mest for ungar.

Trond: Ja, det virker slik på meg og. Jeg skumma bare gjennom stortingsmeldingen om spill som kom for halvanna år siden eller noe slikt, men en ting som slo meg der var uttalelser som tyda på at de som skrev den så på spill generelt først og fremst som noe barn driver med.

Torbjørn: Enig – xbox henvender seg til et mer voksent publikum enn både Wii og PS3. Godt mulig at Stortingsmeldingen er vinklet mot problemstillingen – altså at barn blir utsatt for en del av verden de godt kan vente med å oppleve til de har mer ballast (uten at jeg har lest meldingen selv).

Holger: Tøys om ps3, men ellers enig! Ps3 er om mogleg enda meir retta mot vaksne enn Xbox, det er berre å sjå reklamekampanjane, og også det faktum at Ps3 i like stor grad er eit mediesenter som ein spelkonsoll. Det medfører at mange vaksne vel å kjøpa ein Ps3 av fleire årsaker enn kva slags spel ein finn.

Torbjørn: Det var ikke meningen å si at PS3 er et barnekonsoll, men det ser ut til å finnes flere gode barnetitler på PS3 enn på Xbox (LBP, Rachet&Clank, etc) og Sony er mye flinkere til å oversette spillene enn det Microsoft gjør. Og når jeg leser teksten til Jens så kan det se ut som han sier “xbox” i betydning konsoll generelt.

Holger: Enig!

Jens: Tja. Eg har ein PS2, til den var det nokså jevnt fordelt med gode titlar for barn og vaksne. Ungane mine speler faktisk fortsatt på den, Xbox 360 har haugevis med gode titlar men ingen av dei verkeleg gode er for barn.

Torbjørn: Problemstillingen med barn og voldspill opplever jeg som hovedsaklig et produkt av sløve foreldre. Har man barn får man lese aldersmerkingen eller spille sammen med barna slik at det er mulig å snakke om det som skjer eller skru av. Har selv lagt ned forbud mot en rekke spill fordi jeg opplever dem som vel voldelige.

Trond: Det er jo en klassisk problemstilling dette. Bør og kan foreldre være hovedansvarlige for hva barn utsettes for, eller har underholdningsprodusenter noe ansvar, utenom å sette aldersmerking?

Torbjørn: Spørsmålet er vel mer om spillprodusentene har et ansvar utover det andre har. Er det noen forskjell på spill og film i så måte? Jeg mener nei.

Trond: Det virker ganske uklart for meg hvilket ansvar en filmprodusent har/bør ha. Så det er vel ganske likt sånn sett.

Jens: Eg kjenner foreldre som har store ungar (opp mot 18 år), bekymringa deira går kanskje like mykje på livsstil som på innhald i spela. Det er klart at ein fint kan spela 10-12 timar i strekk om ein har kjøpt/lånt eit kvalitetsspel. (Dersom ein speler online kan ein spela 2-3 veker i strekk.) Då er det ikkje underleg at foreldre blir fortivlte og/eller hysteriske?

Trond: Det kan godt være at folk jevnt over er mer bekymra for tidsbruk og avhengighet nå om dagen enn for volden.