Man kan ikke skru tiden tilbake.

I alle fall ikke utenfor spillverden, hvor Braid er mer vellykket i sin tidsforvirring enn noe tidligere spill. Med enkle tidsforvrengingsverktøy introdusert inn i et standard todimensjonalt plattformspill forvandles sjangeren til genial gåteløsning, toppet med fantastisk håndmalt grafikk, avslappet musikk, og en dyptpløyende historie som finurlig flettes mot sin overraskende konklusjon.

Programmerer og tidligere GDM-spaltist Jonathan Blow satte av tre år til å lage spillet, som var så godt som fullført da det i 2006 vant designprisen under IGF. Årene som gikk før utgivelsen på XBLA ble flittig brukt til å finpusse hver gåte og finne en kunstner som kunne gi spillet den visuelle glans det fortjente.  Resultatet er et spillet så polert at få spill kan stå skulder til skulder med det, utenom Nintendos tidlige klassikere.

Glattpolert spillmekanikk er ikke det eneste det har til felles med gamle Nintendospill, og Braid er gjennomsyret av skamløse hyllester forvandlet til herlig hjernegymnastikk. Donkey Kong er ikke like velkjent når alt beveger seg fram eller tilbake i tid etter hvilken vei man beveger karakteren, og kjente farer inspirert av Super Mario Bros må stadig manipuleres på nye måter for å komme seg videre mot mål som ofte virker like umulig som heltens håpløse jakt etter prinsessen som alltid er i neste slott.

Historien er likevel ikke en lettvekter i Mariostil, og referansene til popkultur veves inn i et fragmentarisk virrvarr av gåtefulle minner, hovedsaklig presenterert i tekst før man åpner hver av spillets 6 verdener og i puslespillbiter som man samler for å åpne slutten av spillet. Men teksten trenger man aldri å lese, bildene gir deg mer enn stemning enn noen klar tolkning, og bare den som ønsker det fanges i spindelvevet av tap og ensomhet på heltens krypende reise nedover mot dypet hvor prinsessen tilsynelatende skal sitte ventende i sitt slott for å belønne helten og tilgi hans feil.

Valget av kunstner til å illustrere tidsgalskapen falt med stort hell på nettserietegneren David Hellman, som illustrerer rikt med en fabelaktig blanding av retronaivitet, melankoli, og en litt skummel undertone, dyktig animert over tåkefulle bakgrunner der skyene overlapper hverandre i et fargerikt kaleidoskop ut av en drøm.

Og selvom historien er helt mulig å hoppe over, flettes bilde, tekst, og spillmekanikk elegant sammen og innbyr til nysgjerrighet, så det skal godt gjøres å ikke falle inn i spillets nedtonte og undringsfulle sinnelag. Til slutt belønnes man med en vri som er en fryd enn om man har fulgt historien eller ei.

Braid har selvsagt sine problemer. Hovedsaklig at det som alle gåtespill er irriterende kjedelig når man ikke aner hva man skal gjøre, og som alle plattformspill er fryktelig frustrerende når man vet hva man men ikke får det til, men gleden av å endelig løse gåtene gjør det verdt det.

Spillet er heller ikke langt hvis man er smart nok til å knekke de til tider djevelske gåtene raskt, eller dum nok til å pløye gjennom det så fort man kan. Men det passer for korte spillsesjoner, og selv må jeg innrømme at i pausene mellom spilløktene var jeg noen ganger så løst i spillets verden at jeg forundret prøvde å gå noen skritt tilbake for å få det knuste glasset til å bli helt igjen.

Men man kan ikke skru tilbake tiden.

Heldigvis er Braid ennå tilgjengelig på XBLA, nettopp nedlastbart til Windows(her, her, her, og her), og snart kommer det til Mac OS X, så det er fullt mulig å gjøre opp for tapt tid.

Hadde jeg gitt karakterer i form av tid hadde Braid fått 13 av 12 timer.

Hva hvis Lemmings og Bridge Builder fikk barn og barnet, etter utagerende og høyst psykedelisk festing i ungdomstiden, bestemte seg for å gå til frontalangrep på korporasjonskultur?

Nå trenger du ikke lenger lure… Svaret er World Of Goo.

Logikken mellom de to foregående setningene kan virke litt uklar, men slik er det også med logikken i World of Goo. Igjen og igjen. Helt til man plutselig skjønner det, og får lyst til å løpe naken gjennom gatene og rope EUREKA!! Igjen og igjen.

World of Goo er debuten til indieselskapet 2D Boy, bestående av to tidligere ansatte i spillgiganten EA. Erfaringene fra EA merkes både på den usedvanlig gjennomførte produksjonen for et debutantspill, samt den infernalske korporasjonkritiske humoren som gjennomsyrer spillet og som ikke kunne vært laget av andre enn overlevende fra spillindustrihelvetet.

Basert på spilleksperimentet Tower of Goo er spillet en slags avansert versjon av Bridge Builder (Som kan lastes ned gratis her), og målet er å bygge seg fram til et rør på slutten av hvert brett. Men man bygger ikke broer, man bygger elastiske rekker av slimballer som oser personlighet med sine store  øyne og tynne stemmer.

DMA Design lagde klassikeren Lemmings basert på et veddemål om hvor få pixler man trenger for å skape personlighet. 2D Boy har utallige pixeler til rådighet, men bruker dem minimalistisk i beste lementradisjon. Og som i Lemmings er poenget å komme seg frem til målet med flest overlevende animerte sjarmtroll.

Nye brett, faremomenter, og slimballer med unike egenskaper introduseres og spillet utfordrer deg til å revurdere alt du vet med jevne mellomrom. Alt beveges med en fysikkmotor som motarbeider en uten å frustrere. Og hvis setter man seg bom fast kan man hoppe til neste brett, så det er aldri noen grunn til å kaste kontrolleren i veggen (Enn hvor fristende det er). Noen ganger er det vanskelig å velge rett slimball enten man bruker mus eller Wiimote, men det er en feil man fort tilgir.

Så hvordan skiller World of Goo seg ut fra andre veldesignede fysikkgåtespill?

Hovedsaklig produksjonen, med fantastisk musikk og grafikk, og en historie som sprer latter med hver eneste overraskende vending. Ja, dette er et fysikkgåtespill fyllt  av “plotwists”.

Handlingen er irrelevant. Det er nok å si at slimballene flykter, med episk musikk og patosfyllte farger i bakgrunnnen, fra World of Goo Corporation som vil lage rare produkter av dem. Men man trenger ikke følge med på historien for å nyte den. Historien presser seg aldri på, den bare er der som hint eller belønning for strevet.

På veien latterliggjøres de fleste korporasjonsbesmittede industrier med nerdekulturelle spark i alle retninger, uten å noensinne ovelesse spilleren.

World of Goo tar det beste fra klassisk spilltradisjon, kombinerer det med moderne produksjon, og topper det med et sinnsforvirret drama som kan være blant spillhistoriens mest fortreffelige i all sin absurde enkelhet. Med gode insentiver til manisk gjenspilling, evigvarende utfordringer i form av tårnbygging, og online-rankings (PC, Mac, Linux) eller co-op multiplayer (WiiWare) er World of Goo et sikkert kjøp til en billig penge. Demo og fullversjon kan skaffes på utviklerens hjemmeside, eller gjennom Steam eller WiiWare.

Hvis denne bloggen hadde gitt poengsum i form av kyr, ville jeg gitt World of Goo en hel buskap.