Mange Xbox-eiere hadde en stor ring rundt den 22. september i sine kalendere. Halo: ODST kom, og Halo ODST vant med sin høykvalitets enspillerkampanje. I tillegg kom de med tre nye kart til flerspillerdelen, men heller ikke noe mer. Det trenger de ikke. Og det er mitt problem.

For jeg vil henlede oppmerksomheten på en annen dato: To dager etter at vi fikk ODST, fylte nemlig Halo 3 sin toårsdag. Og det er en svært livskraftig baby vi snakker om. Første uken i september toppet nemlig Halo 3 statistikken over aktiviteten på Xbox Live. Jeg har fulgt sånn noenlunde med og har registrert at Halo har vært i toppen mer eller mindre siden det ble gitt ut. To år er en evighet i spillutvikling, så hvorfor har ingen kommet opp med noe bedre ennå?

”Men Halo er jo dritfett” hører jeg dere si. Vel, jeg vil bestemt hevde at det fins andre flerspillerskytere som har langt mer å by på. Problemet er bare at de ikke har godt nok rammeverk rundt selve spillopplevelsen.

La meg skru tiden tilbake til bare et par uker etter at Halo 3 er lansert. Da kommer den mye etterlengtede oppfølgeren til Team Fortress. De har brukt åtte år på dette spillet. Åtte år. Det var en studie i kompromissløs ”Det er ferdig når det er ferdig”-tenkning fra Valves side.

Team Fortress 2

Resultatet var deretter. Tegneseriegrafikken i TF 2 skjuler avansert gameplay. Du kan velge mellom ni distinkte klasser, som har ulik fart, hitpoints, våpen og spesialegenskaper. Det fins bare seks kart, men hvert av dem er playtestet til perfeksjon –og dessuten spesiallaget til formålet, som ikke er ”førstemann til 50”. De fleste er basert på erobring av visse punkter på kartet (pluss det klassiske CTF-kartet 2Fort). Jeg kunne skrevet bok om dette, men nøyer meg med å si at Valve gjorde et supert stykke arbeid for å ta lagskyter-sjangeren et hakk videre.

Så hvorfor har jeg knapt spilt TF2 det siste året? Fordi funksjonaliteten rundt selve spillet er neandertalsk. Før Party-modus ble mulig på Xboxen, måtte man nærmest bruke mobiltelefon hvis flere enn to skulle prøve å komme inn i samme spill. Dette har Valve beklaget, men to år senere har ingenting skjedd. Så lett er det å ødelegge ett av verdens beste multiplayer skytespill.

I Halo kan man – som de fleste vet – lage en egen lobby av venner, hvor man kan diskutere kart og spillemoduser i fred og ro. Deretter kobler systemet gjengen opp mot en annen gruppe spillere. Ingen desperate ”join meg nå – join meg nå!”-rop fra en som har funnet en server med mange nok ledige plasser. I tillegg har Halo et rankingsystem som sørger for at lagene som møtes er så jevngode som mulig. Selve spillopplevelsen i Halo 3 er ikke veldig avansert, men alt det tekniske rundt den funker til tusen. Etter min mening er dette også hovedårsaken til at det fortsatt får lov til å regjere hitlistene.

De eneste som er i nærheten av denne kvaliteten, er Infinity Ward. Call of Duty-spillene har da også blitt belønnet med jevnt høy aktivitet på Live, som regel nummer to og tre på listen.

Andre gode titler, som Bad Company og Left 4 Dead, har også forsøkt seg med varianter av lobbysystem. Likevel: Fortsatt må venner jobbe ganske hardt for å havne på samme lag i samme spill.

Igjen er Valve et godt – eller dårlig, alt ettersom – eksempel. Med Left 4 Dead bidrar de nok en gang til å ta spillutviklingen et skritt videre. AI-regissøren justerer motstanden dynamisk, etter hvor bra eller dårlig laget gjør det. Hver spiller får sitt individuelle soundtrack basert på hva som skjer. Ikke minst er det lagt inn mekanismer som tvinger spillerne til samarbeid. Likevel, og til tross for store forbedringer i forhold til TF 2, er fortsatt ikke rammen rundt spillet god nok. De har en lobby, men ingen matchmaking. Jeg vil ha muligheten til å si: ”Vi er fire stykker som vil spille No Mercy i Versus-modus. Finn fire andre vi kan spille mot.” Kan det være så vanskelig?

Svaret på det må være nei. Muligheten har ligget der siden før Halo 3 og vært pinlig synlig for alle. Problemet ser ut til å være at de fleste utviklerne nekter å innse at dette er en viktig funksjon. Kanskje de tror at spillere flest er ensomme nerder uten venner? Det er også merkelig at ikke Microsofts Xbox-divisjon pusher dette mer overfor utviklerne. Ellers satser de jo stort på å ta i bruk plattformens sosiale muligheter.

Dråpen i det berømte begeret, og det som fikk meg til å skrive denne bloggen, var da Section 8 kom ut nå nylig. Det så superbra ut. Polert sci-fi-setting og grafikk. Du kan velge mellom flere klasser, som i tillegg kan personaliseres med tanke på våpen, beskyttelse og gagdets. Gameplayet ser ut til å ha masse dybde, hvor man kan hacke eller erobre ulike kontrollpunkter på kartet og greier. Men fins det party support? Glem det.

En venn av meg ble så skuffet at han skrev et innlegg om dette på Section 8s eget forum. Svaret han fikk avslører den rådende mentaliteten: ”This is something that we can look into if there is a significant demand, though I won’t make any promises”.

Halo ODST

Det ER significant demand, idioter. Folk flest har venner som de vil spille sammen med. Matchmaking er et minstemål for ethvert lagbasert spill! Jeg tror faktisk også det kan bety ”make or break” for et spill. Nå vet ikke jeg hvordan det har gått med Section 8 salgsmessig, og om det har solgt dårlig kan det ha mange årsaker. Men med matchmaking hadde i hvert fall jeg og kompisen min kjøpt det. La meg legge til at Section 8 ikke var inne på Topp 10-listen over mest spilte titler uken etter det ble lansert. Bombe.

Jeg lurer på når softwarehusene skal innse at de må gjøre noe med fler­spiller­funksjonalitet for å lykkes. Så langt ser det skralt ut. Med ODST og nye kart kommer Halo til å rule bredbåndet videre. Om ett år får vi Halo: Reach. Hvor lenge skal Bungie få regjere fritt?

Valve Software lanserer det nye Left 4 Dead 2 i november men allereie 24. oktober kjem ein gratis nedlastbar demo for Xbox og PC. Som om ikkje det var nok så dukkar det i september opp ei nedlastbar tilleggspakke til forløparen. DLC-pakka har tittelen Crash Course og er eit nytt fleirspelarbrett med hordar av zombies og ein eller annan form for eksplosiv finale. Kapitlet skal visst gje ei meir glidande overgang mellom historia i nr 1 og den i nr 2. Det heile kostar sympatiske kroner 0,- til PC og litt meir (560 poeng, dvs rundt 50 kroner) til Xbox.

Brütal Legend kjem 16. oktober og like etter (dvs 23. oktober): Uncharted 2. Produsenten Naughty Dog (Tidlegare utgjevar av spel som Crash Bandicoot, Jak & Daxter og sjølvsagt Uncharted 1) har demonstrert eit smått revolusjonerane redigeringsverktøy for dette spelet. Etter å ha spelt gjennom eit brett kan ein klippa det om til ein actionfilm med ein bunke lekre redigeringsmuligheter. Det handlar ikkje berre om å flytta kamera og velgja vinklar, ein kan få karakteren mot “green screen” og dermed endre bakgrunnar fritt, spelaren kan vha mikrofon prata gjennom karakteren med leppesynk, lyssetting kan endrast, det same kan fargetonar, hastighet med meir. Tilsynelatande eit strålande leiketøy for filminteresserte, og kanskje for deg som likar å brifa med eigne speleferdigheter på nettet.

Naughty Dog (og Playstationfansen) er påpasselege med å understreka at spelet pressar prosessoren, harddisken og blu-ray-kapasiteten maks, og at noko så bra neppe kunne vore laga for Xbox. Vi får no sjå, seier dei borte i Xbox-leiren.

Til slutt i oktober: GTA Ballad Of Gay Tony og Forza Motorsport, det er med andre ord gode tider.

Det vi kanskje ser aller mest fram til på denne sida av hausten er Bungie Softwares Halo 3: ODST. Halo 3, som kom så langt tilbake som i 2007, har halde seg godt til tross for alderen. ODST er også bygd på den same grafikkmotoren som sist, men innhald og spelopplevinga er sagt å vera noko heilt anna. Historia foregår to veker før handlinga i opprinnelege Halo 3, og plassen er ruinane av afrikanske New Mombasa. Ein spelar ikkje lenger som supersoldaten Master Chief, men derimot ein “rookie” soldat som er langt meir menneskeleg og sårbar. Sniking blir dermed eit viktigare element enn det har vore, men det ikkje er snakk om Hitman/Splinter Cell-style. Det har vorte lova eit større geografisk univers, meir i retninga “ope” sandkassemiljø. Fleirspelardelen, såkalla “Matchmaking”, vil innehalda alle dei nedlastbare kartpakkene pluss tre nye. Det er dermed lite vits å gå til innkjøp av kartpakker på nettet dersom ein har planar om å kjøpa dette spelet i september. Nytt i ODST er og spelmoduset “Firefight”. Her vil du, og opp til tre vener, kjempa mot bølgje etter bølgje av motstandarar. Bungie lovar episke slag og ekte gladvold. For dei av oss som innimellom blir leie av juling frå amerikanske tenåringar (i fleirspelarmodus) så lovar dette godt.

Eit spel som har fått mykje merksemd (og som det er svidd av mykje reklamekroner på) er Brütal Legend. Spelarar som syns at Jack Black er utrulig komisk har sikkert mykje å gleda seg til her. Med gjesteopptreden av sjølvaste Ozzy Osbourne og musikk frå norske band som Dimmu Borgir, Enslaved og Emperor, kan det faktisk bli artig.

Oktober byr på FIFA10 og ikkje minst ny tilleggspakke til GTA4: Ballad Of Gay Tony.

Denne hausten er tydelegvis tid for store oppfylgjarar og PS3-folket kan gle seg til oppfylgjaren til Uncharted: Drakes fortune som framleis er eit av dei aller beste spela på denne plattformen. Uncharted: Among Thieves lovar meir av det same.

November byr på Call Of Duty: Modern Warfare 2 på PC, X360 og PS3 og Asassins Creed 2 lovar også godt.

La berre mørketida koma, vi er klare.

Project Natal er eit slags avansert eyetoy-kamera for xbox. Peter Molyneux (Lionhead) er (sjølvsagt) over seg av entusiasme. Og det ser faktisk riktig fett ut. Ellers gledar vi oss meir enn nokon gong til Beatles Rock Band, Halo 3 ODST (heretter kalla Oddasat! Lansering 22. september), Halo: Reach og Modern Warfare 2. Ei gledeleg overrasking var annonseringa av Left 4 Dead 2, lanseringsdato 17. november! Jula er mao redda reint zombiemessig.

PROJECT NATAL / MILO

BEATLES ROCK BAND

LEFT 4 DEAD 2

HALO 3 ODST

Her er heile lista:
Beatles Rock Band
Tony Hawk’s Ride
Modern Warfare 2 Gameplay
Final Fantasy XIII Gameplay
Shadow Complex Arcade Game
Avatar Racing Game Called Joyride
Crackdown 2
Left 4 Dead 2
Splinter Cell Conviction Gameplay
Forza Motorsport 3
Halo 3: ODST Gameplay
Halo: Reach
Alan Wake
Radio Stations på Xbox (Last.fm)
Netflix Upgrade
Zune Video Service
Facebook på Xbox 360
Twitter på Xbox 360
Metal Gear Solid: Rising on Xbox 360
Project Natal

(Les også Caspers anmeldelse av Halo Wars på Tokyo)

En god historie har alltid vært et yndet tema for spillindustrien, og helt siden 80-tallet har utviklerne tatt utgangspunkt i filmer og bøker for å skape en narrativ dybde i spillene sine. Det unike med Halo Wars er at det i sin søken etter et godt plott heller søker innover i spillverdenen. At spill stjeler ideer fra hverandre er ikke nytt, men det er ytterst sjeldent at noen har funnet historien så bra at den har blitt videreført i et annet spillkonsept.

For de som ikke har fått det med seg er Halo en serie førstepersons skytespill for x-box med en stor og tidvis fanatisk fanskare. Halo Wars bruker handlingen i disse spillene som utgangspunkt for et klassisk strategispill. Det som gjør at nettopp Halo-serien nå blir beæret med et slik ”spin off-spill” er at spillene representerer et utsøkt destillat av en av tv-spillenes ”urkonflikter”: menneskets kamp mot onde utenomjordiske vesener. Den mest klassiske varianten av denne konflikten er selvfølgelig space invaders, men jeg anbefaler alle å ta en titt på parodien ”Republican Space Rangers” i GTA 4 for å få et litt bredere perspektiv på dette temaet.

Halo fremviser en variasjon over denne konflikten som er sterkt inspirert av Ridley Scotts film Aliens. I spillet møter man heroiske menn og kvinner som tyr til tung skyts av grovt kaliber i nærkamp mot religiøst forvirrede aliens. Det som gjør at Halouniverset fungerer som spill, er at det balanserer hårfint på grensen til det svulstige og parodiske, samtidig som det legitimerer de mange ekstravagante actionsekvensene. Hvor andre spill roter seg opp i alt for mange realistiske detaljer, åpner Halo universet for intet mindre enn fest for spilleren, med ekstravagante omgivelser og et arsenal av velbalanserte våpen.

I Halo Wars ligger plottet fra de andre Halo spillene som et narrativt bakteppe. Det er brukt mye resurser på ”cut scenes” for å sy spillet sammen og dette handlingsforløpet driver også frem en klar variasjon i oppdragene. Ofte blir strategispill en repetativ affære hvor alle oppdrag kulminerer med å lage en stor hær og rulle over fienden. Halo Wars finner definitivt ikke opp kruttet, men klarer å variere dette ganske bra. Kontrollene på et slikt strategispill gjør seg derimot best med mus og tastatur, for å kompensere for dette er kontrollene ganske enkle, noe som igjen kan føles litt hemmende. Men alt i alt utgjør Halo Wars et solid stykke håndverk, som klarer å videreføre mye av stemningen fra de tidligere spillene over i et nytt, men dog, velkjent format.

Løp og kjøp:
       

(Les også FettKonsepts anmeldelse av Halo Wars på Tokyo)

Det er ofte et gap mellom det som gjør at jeg kjøper en ting og det som gjør at jeg eventuelt liker den.  I den hardeste konkurransen mellom Illustrator og Freehand ble det pøst på med ny funksjonalitet som tok seg storveis ut på boksen og i reklamen, men som ble testet en gang og aldri brukt igjen. Imens kom det nye versjoner av Photoshop hvor nyhetene var tilsynelatende lett uinteressante, for så å bli en ny bestevenn. 

Halouniverset har alltid hatt en viss fascinasjon, helt fra Marathon kom til Mac i 1994—omtrent samtidig med Doom. På overflaten veldig like spill, men hvor Dooms historie strakte seg til: “Dere har blitt invadert av … satandyrkende aliens, skyt dem”, kunne Marathon trilogien by på et rimelig habilt sci-fi univers. Historen som ble påbegynt i Marathon har endret seg en del når vi kommer til Halo, men Master Chief har fulgt oss hele tiden og det krever ikke grunnfag historie for å se koblingen mellom Marathon og Spartan.

Halo Wars gleder meg mest av alt som del av Halo historien. Det er noe veldig modelltogaktig søtt over å se bitte små Spartans løpe omkring, Warthogs kjøre over fiender eller rulle ut en trio med Scorpion tanks. Det tydelig at utviklerne også liker dette —du kan nemlig zoome inn mye mer enn det som er praktisk for å spille for å se detaljene  i modellene og animasjonene. Spillets campaign del har en historie som gir nye innnblikk i konflikten mellom mennesker og the Convenant. Halo Wars finner sted lenge før tiden Halo 1-3 omhandler, helt i starten av krigen. 

RTS gameplayet er ganske forenklet og tilpasset konsoll—de fleste konfliktene er som en litt tidkrevende runde med stein-saks-papir. Så fort du finner ut hva motstanderen har er det bare å starte byggingen av et motsvar og forsvar. Det krever litt tålmodighet, men ikke så mye mer og det passer bra når gleden ligger i få være i Halouniverset. På boksen selges som en strålende RTS til konsoll, men når jeg kommer hjem er det ikke RTS-biten som gir mest glede, men gjensynet med en historie og et unvers jeg liker godt.

Gameplay: 75%
Personlig historieglede: 95%

Løp og kjøp: