Utfra det lille vi ser i demoen er Bad Company 2 har DICE beholdt det som var stas med BC1 og raffinert de delene som haltet litt. Grafikken er et par hakk bedre. Ikke helt på nivå med Modern Warfare 2, men det blir en urettferdig sammenligning siden Bad Company har mye større brett. La oss bare si at demo-brettet satt til Canada og vinter ser strålende ut – jeg blir klar for kvikklunch og en appelsin helt til kulene begynner å sprute rundt meg. Klassene er endret – spesialisten er borte og utrustning og våpen er flyttet litt rundt for de andre klassene. F.eks. har medic hjertestarter som kan gjenopplive falne kamerater eller brukes som elektrosjokk våpen for å at motstandere. Når du blir drept får du se hvem som tok deg og akkurat hvor han står – det gjør ventetiden til du starter igjen kortere og gir deg muligheten til å fortelle resten av laget ditt hvordan de skal hevne deg. Spesielt nyttig om du blir tatt av en snikskytter.

Jeg gleder meg til spillet komme i fullversjon i butikken fjerde mars. Fram til da får vi trene i demoen.

Eg må innrøma at eg er glad i 2. verdskrig-spel. Eg har hatt ei heilt spesiell interesse for 2. verdskrig heilt sidan eg var unge. Dette heng nok saman med at eg vaks opp i Narvik – ei av dei norske byane det skjedde mest i under krigen, og sidan eg er “opp i åra” har eg kan henda eit nærare tilhøve til det som skjedde berre 25-30 år før eg vart fødd, til forskjell frå dei som er fødd i 1990.

Vel, til saka: Brothers In Arms er ein spelserie som vart introdusert i 2005, og fokuset i singleplayer er historia – om brorskapen som oppstår mellom soldatar i strid. Serien starta med BIA Road to Hill 30 som kom til PC, PS2 og XBOX. Same år kom oppfylgjaren “Earned in Blood” til dei same tre plattformane. To andre kapittel har vore eksklusive til hhv PSP: “D-Day” og Wii: “Double time”.
Eg har faktisk ikkje spelt nokre av spela i denne serien før dette siste.

Hell’s Highway kom i september 2008 til PC, X360 og PS3. Eg har altså spelt PC-versjonen.

Det første først, og det som dei fleste legg merke til: Det ser sinnsvakt bra ut. Flotte realistiske miljø, og god bruk av Unreal-motoren skapar god realisme. Singleplayeren har ei gjennomtenkt sterk historie, og gameplay og mellomscener er sydd saman veldig bra med minimal loadtime. Imponerande!

Synd for meg at eg ikkje hadde spelt dei føregåande spela i serien, for historia byggjer i stor grad på historia frå desse. Ved hjelp av flashbacks får ein likevel etter kvart ei grei oversikt over kva som hadde skjedd før, men eg vil nok likevel tru at historia vil vera enda meir fengande for dei som har spelt dei andre spela først.

Med mitt utgangspunkt vart eg likevel raskt dratt med i historia til Matt Baker og dei andre. Eg har enda til gode å sjå mellomscener som har hatt oscarkvalitet på skodespelarprestasjonane, men det er slett ikkje verst det som er blitt prestert både i motioncapturedrakt, i lydstudio og i animasjonsavdelinga. Eg tar meg sjølv i å tenkje “bra til å vera spel” – slik ein gjerne tenkte “bra til å vera norsk” om norsk film på åttitalet. Det tyder at det eigentleg ikkje er så bra, men bra nok til å bli fanga av historia.

Spelet går føre seg i samband med operasjon Market Garden – dei allierte sin invasjon i Nederland og Tyskland i september 1944 -  dvs etter D-dagen i juni og at  dei slo tilbake tyske troppar i Frankrike  og starta framrykkinga mot Tyskland.

Spelopplevinga er ganske lineær. Det framstår som ein vanleg FPS, men nesten heile tida har du støtte frå ei eller fleire grupper av soldatar, t.d. bazookateam og maskingeværteam. Det er di oppgåve å plassere dei i stillingar etter kvart som du rykker fram.  Det er generelt ganske vanskeleg å gå til åtak rett på stillingane, så mykje av greia er å flytte seg til sidene og gjera åtak frå flankene medan eitt eller fleire av laga dine opprettheld ilden frå midten.

AI til tyskarane får absolutt godkjent, men det er ikkje mange nærkampar, og taktikk er på ein måte viktigare enn nærkamp i dette spelet.

Dersom du ikkje gjer jobben godt nok, kan soldatane dine lett bli såra slik at du ikkje får noko meir hjelp av dei på ein sekvens av brettet,  men det teitaste med heile spelet er at når neste sekvens startar er alle friske og raske og du har fullt lag att.  Det er fint å få med seg hjelp vidare, men det burde vore løyst på ein annan måte – av omsyn til bittelitt kjensle av realisme…

Nokre av bretta er lineære og relativt keisame, men mange av bretta er absolutt utfordrande og morosame, og alt blir sydd saman på ein fengande måte.

Eg tilrår med dette eit bra spel med ei god historie til ein svært rimeleg pris!

Serien held fram, sjølv om neste kapittel ikkje er annonsert enda. Eg kjem nok til å fylgja med vidare.

Score: 80%

Sjå traileren:

Det føles som om du trer ned i en futuristisk andre verdenskrig-versjon av helvete, idet du og resten av Interplanetary Strategic Alliance (ISA)-styrkene lander for første gang på Helghan. Alt er et kaos rundt deg fra første stund, lyden av artilleri, kuler og soldater som roper, koker sammen til noe av den mest autentiske krigslyden du noen gang har opplevd. På palisadene rundt deg skimter du røde øyne med hyppige munningsflammer fra Helghast-rifler som er i ferd med å slakte dine kamerater ned til siste mann. Adrenalinet skyter til værs og jeg tenker for meg selv, “DETTE BLIR BARE SYKT GØY!”

Handling
Du ankommer Helghan som Sergeant Tomas “Sev” Sevchenko, en del av spesialstyrken Alpha Team, som igjen er en del av invasjonsstyrken til ISA. Handlingen utspiller seg 2 år etter at Helghast invaderte ISA-kolonien Vekta i Killzone og Killzone: Liberation. I grove trekk er oppgaven din i Killzone 2 å sette en stopper for de krigerske Helghastene og deres leder Scolar Visari ved å kjempe side om side med dine ISA-brødre i en invasjon av planeten Helghan.

Grafikk til å gråte av
Hva er det som gjør Killzone 2 så hinsidig mye penere å se på enn andre spill som er kommet den siste tiden? Er det de helt små detaljene ned til hver eneste rustpartikel på alle teksturoverflatene? Er det skyggebruken og lysrefleksjonene som virker så ekte at du kan ta på dem? Er det røyklagene som legger seg etter at du har demontert noen Helghast-soldater med en granat? Eller er det bare det lille ekstra som er lagt ned i hvert eneste visuelle aspekt av dette FPS-spillet? Ikke vet jeg, men en ting er sikkert og det er at Killzone 2 har grafikk til å gråte av.

Bevegelse
Å bevege seg rundt i Killzone 2-universet er både en drøm og en mare. For deg som liker realistiske bevegelser der du føler tyngden av våpenet ditt når du beveger deg rundt og sikter og skyter, eller rister fra side til side når du løper eller får en Helghast-kolbe i trynet, så er Killzone 2 så absolutt spillet for deg. Men om du er gammel CS-spiller og liker raske konsise bevegelser, der du har full kontroll på hver eneste millimeter av det som skjer på skjermen din, vil du kanskje ikke føle deg helt på hjemmebane i Killzone 2.

Spillbarhet
Killzone 2 har noe av den beste 1-spillerkampanjen et FPS-spill har å tilby. En ting jeg savner, som Guerrilla Games ikke lar deg gjøre, er å dele denne slakterturneen gjennom Helghast med en kompis eller to. Men som plaster på såret har de slengt med en særdeles levedyktig flerspiller PSN-versjon med alt fra “Team Deathmatch” til “Capture the Flag” og lignende småspill. Har ikke enda fått tid til å teste flerspilleren helt ut, men det jeg har prøvd selv og lest om den, virker veldig positivt så langt.

Positivt:
Sprenger nye grenser innen grafikk på konsoll.
Utrolig høy standard på lydeffekter og stemningsmusikk.
Meget bra regi og historie.
Lang levetid med tanke på flerspillerfunksjonen på PSN.
Irriterende bra AI på maskinmotstandere.

Negativt:
Bare 1-spiller på kampanjen.
Kun mulig å bære 2 våpen til enhver tid.
Finnes bare på PS3.
Noe kort kampanje.

Score: 87%

Løp og kjøp:
   

Les og testen av opprinnelege Fallout 3 her på tokyo.no.

Eg er (førebels?) ingen stor brukar av Xbox Live, Playstation Network, e.l., men eg skal vera den første til å innrøma at eg diggar nedlastbart innhald. Det fins folk som hatar det og det fins gode argumenter mot DLC (altså nedlastbart tilleggsmateriale til (konsoll)spel) slik det fungerer i dag. Eit av argumenta imot er at det fort blir kostbart. Når ein i utgangspunktet har betalt skyhøg pris for sjølve spelet må ein altså punga ut med nye kronasjar for små ekstrakapitler og kanskje litt nye områder/våpen/motstandarar. (Operation: Anchorage kostar deg 800 Microsoft Bottlecaps, det er omtrent 70 kroner.) I tillegg kan ein surmula over at det nedlastbare materialet er låst til den eine konsollen som ein kjøpte det på/med, ein kan ikkje ta det over på andre lagringsmedier for backup eller speling hos ei veninne.

Likevel kastar eg meg altså over det, og kjøper det som er å oppdriva av digitalt spelpåfyll. Eg syns rett og slett det er ein heilt strålande idé å bygga nye historiar og variasjonar på den tekniske spelmotoren som allereie er bygd (møysomeleg, over mange år). I mitt stille sinn tenkjer eg at det kanskje gjev eit ekstra sterkt fokus på det som eg verdset høgast i produksjonen: arbeidet med karakterar, univers og historie/plott. Eg mistenkjer til og med at utviklarane senker skuldrene litt. Dersom spelet alt har vorte ein suksess, og dei enorme produksjonskostnadane er nedbetalt, så kan dei fokusera på å ha det gøy på jobb.
Rockstar Games har gjort noko liknande i årevis: sjølv om dei ikkje var nedlastbare, og dermed strengt tatt ikkje kunne kallast DLC, så er GTA San Andreas, Vice City og Liberty City Stories dømer på svært vellukka “tilleggspakker”. Alle er vidareutviklingar av GTA3 der det tekniske har blitt oppjustert men hovudfokuset har vore på å skapa eit nytt og unikt innhald innan dei eksisterande rammene.

Operation Anchorage er bygd på Fallout 3-universet men det skil seg likevel tydeleg frå orginalen. Også reint spelteknisk. Det kan virka som om utviklarane har hatt lyst å gå litt nye vegar, freista ein annan sjanger, og det er løyst fiffig ved at O:A er ei simulering. Altså, det er eit “dataspel” i dataspelet. Spelet er ikkje utan konsekvensar, døyr du i simuleringa, så døyr du og (Matrix-styled) i det “verkelege” spelet. Oppgåva går altså ut på å spela gjennom denne simuleringa og koma levande ut på andre sida.
Ein dumpar ned i den sagnomsuste kinesiske invasjonen av Alaska. Sinte og usympatiske kinesiske snikskyttarar ligg med varme olufluer bak snøskavlar i eit blåfrossent landskap. Prinsippet for å skaffa seg våpen og ammunisjon er snudd opp-ned, i forhold til orginalspelet. Meta-aspektet (spelet-i-spelet) tillet eit nytt regelsett: våpen vert utdelt og helse/ammunisjon fyller ein på “ladestasjonar”. Dette altså i sterk kontrast til livet i The Wasteland, der ein plyndrar primitive forskansingar på jakt etter eit par sårt tiltrengte haglepatroner og/eller rifleskot. Fiendar som vert drept forsvinn med eit “blimp”. Appellen til jeger- og samlarinstiktet er altså tona ned, saman med dei fleste andre rollespelelementer. Det som står att liknar dermed eit typisk og berre halvgod FPS (First Person Shooter).
Eg diggar DLC og eg diggar Fallout 3. Likevel: denne gongen er det ingen stor opptur. Eg gjev ein liten pluss for det visuelle skiftet til nydeleg vinterlandskap og ein litt større pluss for den herlige avsluttinga. Resultatet blir:

Score: 45%

Løp og kjøp:
       

Det første tegnet på at Dice vet hva de driver med er at de har greidd å motså fristelsen til å lage mange, mange, mange klasser. Tre klasser holder i lange, flerfargede baner:

Soldier – standard fyr, spesialisert i å heale lagkamerater, kan spesialisere seg på å drøsse granater på fiender (og frender).

Gunner – tåler mye juling, gir mye maskingeværjuling, er snilete. Kan bli kjappere etterhvert og kan lære seg å bruke bazooka.

Commando – pusling, men kan gjemme seg, stikke folk i ryggen med kniv og bedrive skarpskyting og andre elskelige småtriks.

Disse klassene er like for begge sider (National og Royal = kamuflert som nazister og allierte). Alle kan, (som i Battlefield-spillene ellers) kjøre både jeeps, tanks og fly, bemanne luftvernkanoner og banne på portugisisk. Alle klasser får xp og får mulighet til å kjøpe seg bedre utstyr og spesialevner etterhvert som de stiger i levels. Og det er det. Resten er kosmetikk.

I hele fjor sørga Team Fortress 2 for at jeg fikk humørspillvitaminene mine. Det kan ligge an til at Battlefield Heroes overtar den rollen i år – fordi det er både kjappere, mer tilgjengelig (det spilles via web-browser) og kan spilles på circa like mange måter.

Rundene er korte, brettene er kompakte, action er instant. Det er mange muligheter for å drepe hverandre på lekne måter. Denne lette, kvikke tonen i stil, musikk og animasjon gjør at du aldri blir sittende forgrummet og ønske død og leukemi over andre spillere. Det er bare å løpe ut igjen og fortsette å skyte/snike/kjøre/sprenge/skratte.

I et spillmarked som ellers domineres av zombies, polygoner, glinsende overflater, puppefysikk og verdener som skal reddes hver halvtime av helter som ville eksplodert om de smilte – så varmer det et mannehjerte å se at det fremdeles finnes marked for spill som fokuserer på noe som livsviktig som humor.

Er det noe negativt å melde? Tja, det kan være litt skaking på serverne, og systemet som regner ut poengene er kryptisk. Men det er bagateller.

Man anbefaler.

Først av alt – Left 4 Dead er et spill hvor du skyter infiserte, ikke zombier. For gameplay og historie er det ganske likegyldig, men en blir nysjerrig når utgiver er så påpasselig med å gjøre distinksjonen. Det ser ut som begrunnelsen er en akademisk og old skool definisjon av hva en zombie skal være – The Guardian har en oppklarende og underholdene artikkel her. I korte trekk – Zombier er en metafor for døden – de kommer sakte, men ubønhørlig. Det finnes ingen måte å unngå dem, det uungåelige kan bare utsettes gjennom kløkt. Den uglesette filmsjangeren har altså en helt klar dybde…

Motstandernde i Left 4 Dead er så absolutt ikke saktegående metaforer for døden, de løper. Raskt. L4D har ikke noe vesentlig plot, du og tre andre er de eneste igjen som ikke er infisert og må på fire ulike brett komme dere til endes for å bli reddet. Hvert brett er tematisert som en film—Blood Harvest, No Mercy, etc. komplett med plakat som innlastningsskjerm. Det er tydelig at utvikler har gått grundig inn i materien, for nettopp den klassisk gruppedynamikken i en zombie/infisert film er det sentrale i L4D. For de som ikke har sett zombiefilmer på en stund så krever sjangeren at hovedpersonene er en liten gruppe mennesker, uten noe til felles, som må legge fra seg overenstemmelser for å kunne overleve. På veien blir vi kjent med dem, mest gjennom kranglingen, hver gang det oppstår en presset situasjon. Altså minst en gang i kvarteret.

L4D er et spill som er bedre jo flere som spiller sammen. Helst fullt sett: fire venner. Spillmekanikken krever tett samarbeide, den som forsøker sololøp vil fort bli tatt ned av zombiene de infiserte. Og det er nettopp dette som er spillet — de små kranglene som oppstår når en gjør noe dumt på egen hånd og må reddes. For alle må holdes i live om en skal ha en sjanse mot hordene av infiserte. Følelsen av felleskap og suksess er sterk når en får reddet seg inn med så godt som ikke noe liv igjen. Eller når tre av fire kommer seg til redningsfartøyet mens sistemann roper (eller bør rope) “Go on without me!”. L4D er en spill som skaper situasjoner som man husker og stadig kommer tilbake til: “Husker dere når …”. En god runde vil ofte føre til en liten epost storm med diskusjoner og mimring dagen etterpå. 

Spillet har to modi: Du og 0 til 3 venner mot enten AI eller en gruppe andre spillere. I første modus er dere alltid de overlevende, i den andre (versus) veksler lagene mellom å være overlevende og infiserte med spesielle evener. Begge har sin sjarm og takket være dynamisk plassering av motstandere og regulering av vanskelighetsgrad er gjenspillsverdien høy. Jeg har spilt det jevnlig siden det kom ut og er på ingen måte lei.

Produsjonskvaliteten er skyhøy som man forventer fra Valve (“it’s finished when it’s finished”). Grafikk og lyd er ikke spektakulære slik som i f.eks. Far Cry 2, men utrolig effektivt. Anbefaler alle å kjøre igjennom Developers Commentary for å høre hvor mye jobb som ligger i detaljene. 

Score: 92%

Kjøp Left 4 Dead på CDON.

Steintrappene utenfor Riksdagsbygningen er strødd med døde soldater. De fleste er nazister (jeg har selv drept flere av dem), men en god del er mine kamerater fra den Røde Armé. Vi stormer opp trappene, jeg skyter en soldat som kommer løpende mot meg med blafrende våpen. Han faller. Jeg løper videre. Vi tar oss inn i Riksdagen. Den store salen er full av tyskere. Jeg løper opp en sidetrapp til galleriet, der har jeg utsikt over hele salen. Jeg ser en tysk soldat presse mine kamerater tilbake med en flammekaster. Den enorme flammen står ut fra våpenet, og sprer død og fordervelse. Jeg reiser meg opp, tar sikte på bensintanken han har på ryggen,  holder pusten, og trekker av. Tanken eksploderer. Når røyken legger seg er soldaten søkk vekk. Boom, baby!

Filmatisk musikk
Fete gitarriff akkompagnerer oss mens vi kjemper. Er det høy fart og mye action, er musikken røff og kjapp. Er det mistenkelig stille rundt oss, med fare for at fienden gjemmer seg bak neste hjørne, er musikken lav, dirrende og intens. Når vi vinner slaget, blir musikken storslått og heroisk. Det føles som en film, bare at jeg er i den, jeg styrer handlingen. Når stemmen til Gary Oldman kommer inn, og med russisk aksent sier «Good work, comrades!» er filmfølelsen komplett.

Varierte våpen
Call of Duty: World at War er basert på samme motor som det prisbelønnede Call of Duty 4: Modern Warfare, og har tatt det beste fra dette – blant annet den glimrende dramaturgien (hvem hadde trodd at en FPS med dramaturgi skulle gå an?) – og bakt det inn i 2. Verdenskrig-settingen. Resultatet er et krigsspill som føles langt mer filmatisk enn sine forgjengere. At før nevnte Oldman, samt Kiefer Sutherland, har lånt stemmene sine til spillet hjelper også. World at War innfører også en rekke nye kjøretøy og våpen som man får bruke underveis, hvor rosinen i pølsa utvilsomt er den nyinnførte flammekasteren. Den er spesielt effektiv mot japanske kamikazesoldater.

To simultane kampanjer
Spillet veksler mellom to kampanjer, hvor man spiller henholdvis amerikansk soldat i Japan, og russisk soldat i Stalingrad, og senere Berlin. Som disse kjemper man seg gjennom en rekke historiske slag, deriblant raidet av Makin Island, slaget om Stalingrad, slaget ved Okinawa, og russernes gjenerobring av den tyske Riksdagen i Berlin.

Zombiebonus
Når spillet er fullført får man en lekker bonus: Minispillet Nacht der Untoten (De udødes natt), hvor man, enten alene eller sammen med andre online, må bekjempe horder av nazi-zombier som har stått opp fra de døde. Stemningen i minispillet er fullkomment creepy, og spillbarheten så bra at jeg gjerne skulle sett det utviklet til noe større – gjerne enn egen fullverdig spilltittel.

Blant FPS-eliten
Call of Duty-serien har siden starten vært blant de beste førstepersons-skytespillene. Med World at War har de befestet den statusen.

Score: 85 %

Kjøp Call of Duty på CDON.

Jeg stuper i vannet. Svømmer et stykke under vann. Holder pusten. Kulene suser ned i vannet rundt meg. Merker at de ikke vet hvor jeg er lenger og stiger til overflaten. Går i land på en liten strandflik mellom klippene, godt skjult, og får oversikt over situasjonen og området. Oppdraget vel utført. Bazookaen gjorde jobben sin (noen ganger fyrer jeg den av, kun for å se ting eksplodere, må jeg innrømme), molotov cocktails og håndgrataner teppela området. De overlevende møtte en ublid skjebne med maskingevær, pistol eller machete, før jeg så mitt snitt til å fordufte åstedet. På tide å få oversikt nå, hvor finner jeg neste oppdrag? Skal jeg ta elvebåt, buss, jeep eller buggy? Er det mulig å ta en snarvei til fots over fjellet? Kanskje jeg finner en hangglider på toppen.

Åpen jungelverden
Til å være FPS er FC2 full av valg og et stort område å boltre seg på i eget tempo. Svært ulikt Call of Duty-serien. Landskapet er lekkert designet og det er en fryd å bevege seg mellom oppdrag, safe houses, våpenhandlere og de ulike fraksjonene i borgerkrigen. Det er rett og slett deilig å krype gjennom gresset og høre gresshopper, vind og fugler. Grafikk og lyd er helt i øverste sjikt og skaper en unik stemning og en opplevelse med dybde.

Full av referanser
Krig er nøkkelordet, og historien lener seg veldig mot Joseph Conrads bok «Heart Of Darkness», som baserte seg på hans erfaringer som kaptein på en elvebåt i Fristaten Kongo på slutten av 1800-tallet. Francis Ford Coppolas filmatiske mesterverk «Apokalypse Nå!» baserer seg på samme historie, men flyttet den til Vietnamkrigen. Både filmen og boka skildrer en reise på elvebåt for å eliminere en Oberst Kurtz. I FC2 er det våpenhandleren Sjakalen du skal ta deg av. De såkalte Sjakal-opptakene som du etterhver finner minner sterkt om Coppolas variant, hvor Cpt. Willard i løpet av elveturen hører gjennom opptak av Kurtz. Den afrikanske settingen tar historien tilbake til Conrads originale historie, og elvebåt kan du benytte når du vil i FC2 får å oppnå den riktige referansen.

Trigger happy
Mange av konseptene er i FC2 er fantastiske, men spillet har også mange svakheter. Det kan virke litt ensformig, men har en tendens til å hente seg inn likevel. Et stort minus er folkelivet, som har gått på bekostning av utviklingen av miljøskildringene. Alle som er igjen i dette afrikanske landet er krigere som benytter første anledning til å skyte deg. Hadde vi fått folkelivet på høyde med naturen hadde vi hatt et mesterverk i hendene.

Flerspillermodus
Du kan også spille multiplayer online eller i LAN. Hvis du er den skapende typen kan du lage egne kart. Du starter med ingenting og kan lage alt som er i miljøene spillet, og det fungere temmelig likt et ordentlig program for å lage 3D-verdener. Imponerende, men du må ha mye tid til overs for å utnytte dette. Alt i alt en svær pakke som tilfredsstiller veldig mange behov, selv om utviklerne har litt å gå på.

Løp og kjøp: