(Les også Caspers anmeldelse av Halo Wars på Tokyo)

En god historie har alltid vært et yndet tema for spillindustrien, og helt siden 80-tallet har utviklerne tatt utgangspunkt i filmer og bøker for å skape en narrativ dybde i spillene sine. Det unike med Halo Wars er at det i sin søken etter et godt plott heller søker innover i spillverdenen. At spill stjeler ideer fra hverandre er ikke nytt, men det er ytterst sjeldent at noen har funnet historien så bra at den har blitt videreført i et annet spillkonsept.

For de som ikke har fått det med seg er Halo en serie førstepersons skytespill for x-box med en stor og tidvis fanatisk fanskare. Halo Wars bruker handlingen i disse spillene som utgangspunkt for et klassisk strategispill. Det som gjør at nettopp Halo-serien nå blir beæret med et slik ”spin off-spill” er at spillene representerer et utsøkt destillat av en av tv-spillenes ”urkonflikter”: menneskets kamp mot onde utenomjordiske vesener. Den mest klassiske varianten av denne konflikten er selvfølgelig space invaders, men jeg anbefaler alle å ta en titt på parodien ”Republican Space Rangers” i GTA 4 for å få et litt bredere perspektiv på dette temaet.

Halo fremviser en variasjon over denne konflikten som er sterkt inspirert av Ridley Scotts film Aliens. I spillet møter man heroiske menn og kvinner som tyr til tung skyts av grovt kaliber i nærkamp mot religiøst forvirrede aliens. Det som gjør at Halouniverset fungerer som spill, er at det balanserer hårfint på grensen til det svulstige og parodiske, samtidig som det legitimerer de mange ekstravagante actionsekvensene. Hvor andre spill roter seg opp i alt for mange realistiske detaljer, åpner Halo universet for intet mindre enn fest for spilleren, med ekstravagante omgivelser og et arsenal av velbalanserte våpen.

I Halo Wars ligger plottet fra de andre Halo spillene som et narrativt bakteppe. Det er brukt mye resurser på ”cut scenes” for å sy spillet sammen og dette handlingsforløpet driver også frem en klar variasjon i oppdragene. Ofte blir strategispill en repetativ affære hvor alle oppdrag kulminerer med å lage en stor hær og rulle over fienden. Halo Wars finner definitivt ikke opp kruttet, men klarer å variere dette ganske bra. Kontrollene på et slikt strategispill gjør seg derimot best med mus og tastatur, for å kompensere for dette er kontrollene ganske enkle, noe som igjen kan føles litt hemmende. Men alt i alt utgjør Halo Wars et solid stykke håndverk, som klarer å videreføre mye av stemningen fra de tidligere spillene over i et nytt, men dog, velkjent format.

Løp og kjøp:
       

(Les også FettKonsepts anmeldelse av Halo Wars på Tokyo)

Det er ofte et gap mellom det som gjør at jeg kjøper en ting og det som gjør at jeg eventuelt liker den.  I den hardeste konkurransen mellom Illustrator og Freehand ble det pøst på med ny funksjonalitet som tok seg storveis ut på boksen og i reklamen, men som ble testet en gang og aldri brukt igjen. Imens kom det nye versjoner av Photoshop hvor nyhetene var tilsynelatende lett uinteressante, for så å bli en ny bestevenn. 

Halouniverset har alltid hatt en viss fascinasjon, helt fra Marathon kom til Mac i 1994—omtrent samtidig med Doom. På overflaten veldig like spill, men hvor Dooms historie strakte seg til: “Dere har blitt invadert av … satandyrkende aliens, skyt dem”, kunne Marathon trilogien by på et rimelig habilt sci-fi univers. Historen som ble påbegynt i Marathon har endret seg en del når vi kommer til Halo, men Master Chief har fulgt oss hele tiden og det krever ikke grunnfag historie for å se koblingen mellom Marathon og Spartan.

Halo Wars gleder meg mest av alt som del av Halo historien. Det er noe veldig modelltogaktig søtt over å se bitte små Spartans løpe omkring, Warthogs kjøre over fiender eller rulle ut en trio med Scorpion tanks. Det tydelig at utviklerne også liker dette —du kan nemlig zoome inn mye mer enn det som er praktisk for å spille for å se detaljene  i modellene og animasjonene. Spillets campaign del har en historie som gir nye innnblikk i konflikten mellom mennesker og the Convenant. Halo Wars finner sted lenge før tiden Halo 1-3 omhandler, helt i starten av krigen. 

RTS gameplayet er ganske forenklet og tilpasset konsoll—de fleste konfliktene er som en litt tidkrevende runde med stein-saks-papir. Så fort du finner ut hva motstanderen har er det bare å starte byggingen av et motsvar og forsvar. Det krever litt tålmodighet, men ikke så mye mer og det passer bra når gleden ligger i få være i Halouniverset. På boksen selges som en strålende RTS til konsoll, men når jeg kommer hjem er det ikke RTS-biten som gir mest glede, men gjensynet med en historie og et unvers jeg liker godt.

Gameplay: 75%
Personlig historieglede: 95%

Løp og kjøp: