Det første tegnet på at Dice vet hva de driver med er at de har greidd å motså fristelsen til å lage mange, mange, mange klasser. Tre klasser holder i lange, flerfargede baner:

Soldier – standard fyr, spesialisert i å heale lagkamerater, kan spesialisere seg på å drøsse granater på fiender (og frender).

Gunner – tåler mye juling, gir mye maskingeværjuling, er snilete. Kan bli kjappere etterhvert og kan lære seg å bruke bazooka.

Commando – pusling, men kan gjemme seg, stikke folk i ryggen med kniv og bedrive skarpskyting og andre elskelige småtriks.

Disse klassene er like for begge sider (National og Royal = kamuflert som nazister og allierte). Alle kan, (som i Battlefield-spillene ellers) kjøre både jeeps, tanks og fly, bemanne luftvernkanoner og banne på portugisisk. Alle klasser får xp og får mulighet til å kjøpe seg bedre utstyr og spesialevner etterhvert som de stiger i levels. Og det er det. Resten er kosmetikk.

I hele fjor sørga Team Fortress 2 for at jeg fikk humørspillvitaminene mine. Det kan ligge an til at Battlefield Heroes overtar den rollen i år – fordi det er både kjappere, mer tilgjengelig (det spilles via web-browser) og kan spilles på circa like mange måter.

Rundene er korte, brettene er kompakte, action er instant. Det er mange muligheter for å drepe hverandre på lekne måter. Denne lette, kvikke tonen i stil, musikk og animasjon gjør at du aldri blir sittende forgrummet og ønske død og leukemi over andre spillere. Det er bare å løpe ut igjen og fortsette å skyte/snike/kjøre/sprenge/skratte.

I et spillmarked som ellers domineres av zombies, polygoner, glinsende overflater, puppefysikk og verdener som skal reddes hver halvtime av helter som ville eksplodert om de smilte – så varmer det et mannehjerte å se at det fremdeles finnes marked for spill som fokuserer på noe som livsviktig som humor.

Er det noe negativt å melde? Tja, det kan være litt skaking på serverne, og systemet som regner ut poengene er kryptisk. Men det er bagateller.

Man anbefaler.