@Monografi klagde i Aftenpoften over at ingen behandler Lego Star Wars som kunst, mens @FrodeSin gråt på Spillbloggen over at ingen bryr seg om hans følelser som spillanmelder, @Katamaren foreslo på Spillpikene at alt blir bedre hvis man bare snakker om det, @runefo beklaget at han bare skriver fjas, og #spillmatic brukte store fremmedord som snekkerpants.

Og ja, det er gode poenger der. Spillanmeldelere burde nok tenke mer på de sosiale implikasjonene av spillets kontekst, og mindre på at det sparker rumpe når blodfontenen står ut av halsstumpen til det dekapiterte romvesenet(Selvom det utvilsomt sparker rumpe). Og spillanmeldere får nok mer dritt enn de fleste anmeldere(Om mest fordi de stiller seg lageligst til for hogg, og dermed fortjener ett kakk eller to). Og ja, alt blir bedre om vi bare snakker om det.

Men å håpe at spillanmeldelser blir mer som “seriøse” anmeldelser, et poeng jeg føler ligger og brumler stille som en undertone i diskusjonen, er likevel for enkelt. Spillanmeldelser bør utvikle seg, men de bør aldri bli som andre anmeldelser fordi spill er ikke som annen kunst. Og det er hovedsaklig to grunner til dette:

- Første grunnen er teknisk og mekanisk. Anmeldelser, i motsettning til hva en viss anmelder påstår(kremt, kremt, @frodesin), er ikke bare anmelderens mening som man kan ta som man vil. En anmeldelse er en anbefaling som anmelderen gir til sine lesere, og hvis den er godt skrevet bør leseren få bedre innsikt i om de selv vil like produktet helt uavhengig om anmelderen likte det eller ei. Fordi all kunst er subjektiv.

Men her skiller spill seg fra annen kunst, for de er ikke like subjektive. Filmer, bøker, tegneserier og musikk er ganske trygge å anmelde, fordi man kan fokusere på sin oppfatning av innholdet. Papirkvalitet eller kompatibilitet med avspillere kommer sjelden inn i bildet. Med spill gjør flere objektive kriterier seg gjeldende, som problemer med frame-rate, diverse bugs som kræsjer hele spillet, og andre tekniske ufinheter.

Og man har også forskjellige kontrollmetoder. Noen spill har alt for mange taster, noen spill kan man ikke forandre på tastene, noen spill har kontroller som rett og slett ikke fungerer slik de skal. Alt dette er objektive kriterier, som ikke alltid er gjeldende for alle, men som må komme med i en god anbefaling. Så ja, Metroid Prime Hunters er kanskje et godt spill, men for meg spiller det ingen rolle siden jeg får krampe i hånden av å holde DSen min for å spille det.

Og jeg er ikke ferdig med teknikk og mekanikk ennå, for i de fleste spillsjangere er det noe som vipper mellom det subjektive og objektive: Spillbalanse. Strengt tatt burde anmeldere ofte holde kjeft om balanse, for som oftest er de aldri er store nok fans av sjangeren til å vite om Street Fighter 4 eller Empire: Total War faktisk er balanserte spill. Det tar månedsvis for virkelig hardcore fans å finne ut av det slikt. Men likevel, sjakk er ikke et like godt spill dersom ene siden har dobbelt så mange brikker. Om spillmekanikken fungerer slik den skal fungere er et mer objektivt kriterie enn man finner i noen annen kunstform, og må inn i anmeldelser.

- Så det andre grunnen. Spill har ikke bare mer objektive kriterier, men de er mer subjektive opplevelser. Med annen kunst kan man snakke om at alles opplevelse av det er unik, men dette er stort sett snakk, og enn om det er unike opplevelser fra forestilling til forestilling, er opplevelsen er delt av de som er der. Med spill er faktisk opplevelsen potensielt unik. Og det er ikke bare store ord. Det er snakk om forskjellige opplevelser.

Spillenes interaktivitet har blitt sett på som et hinder mot historiefortelling av fantasiløse tullinger som Leonard Maltin som mener at spill aldri kan bli ordentlig kunst fordi de alltid må handle om mestring og å vinne. Men det blir å se helt oppned på problemet. Historiefortellende spill bruker mestring og lysten til å vinne som verktøy for å drive spilleren gjennom historien, fordi det er de enkleste verktøy å bruke i et medie som har så mye mer potensiale enn noen annen kunstform. For i kunsten betyr ikke mye potensiale at noe blir lettere å utnytte, men heller tvert imot. Og spill er et medie som kan inneholde alle andre kunstformer, og få betrakteren, eller spilleren, til å forme sin egen kunstopplevelse. Spill er større enn all annen kunst.

Og det er det som gjør det så vanskelig. Ser man film tar det mer aktivitet å skru av filmen enn å se den ferdig, enn hva slags følelsesmessige traumer den tvinger deg igjennom. Å få noen til å aktivt spille seg gjennom  lignende opplevelser som hva man forventer fra annen kunst krever umåtelig mye kløkt og rafinerte historiefortellingsverktøy. Verktøy som sakte utvikles i dag.

Så spørsmålet er ikke om spill noensinne kan bli kunst, men når kan kunst en gang vil bli spill. For det vil skje, enn om det tar lang, lang tid.

Så spill er ikke som annen kunst. Dermed bør ikke spillanmeldelser være som andre kunstanmeldelser.

Men for nå er det greit at mange spillanmeldere har et simplistisk fokus på grad av rumpesparking per time, fordi det er ennå skuffende få spill som krever veldig mye dypere analyse i en anmeldelse. Og det tar plass å advare folk om at Xbox360versjonen har bedre frame-rate enn Ps3versjonen, så i medier der plass er en mangelvare er det ikke rart at spillanmeldelser kan bli enkle forbrukerveiledninger.

Men spillanmeldelser utvikler seg sammen med spillmediet. Og i dag føler kanskje noen at spillanmeldere burde være litt mer som ordentlige anmeldere, men i morgen vil alle ordentlige anmeldere prøve å være litt mer som spillanmeldere.