Eg må innrøma at eg er glad i 2. verdskrig-spel. Eg har hatt ei heilt spesiell interesse for 2. verdskrig heilt sidan eg var unge. Dette heng nok saman med at eg vaks opp i Narvik – ei av dei norske byane det skjedde mest i under krigen, og sidan eg er “opp i åra” har eg kan henda eit nærare tilhøve til det som skjedde berre 25-30 år før eg vart fødd, til forskjell frå dei som er fødd i 1990.

Vel, til saka: Brothers In Arms er ein spelserie som vart introdusert i 2005, og fokuset i singleplayer er historia – om brorskapen som oppstår mellom soldatar i strid. Serien starta med BIA Road to Hill 30 som kom til PC, PS2 og XBOX. Same år kom oppfylgjaren “Earned in Blood” til dei same tre plattformane. To andre kapittel har vore eksklusive til hhv PSP: “D-Day” og Wii: “Double time”.
Eg har faktisk ikkje spelt nokre av spela i denne serien før dette siste.

Hell’s Highway kom i september 2008 til PC, X360 og PS3. Eg har altså spelt PC-versjonen.

Det første først, og det som dei fleste legg merke til: Det ser sinnsvakt bra ut. Flotte realistiske miljø, og god bruk av Unreal-motoren skapar god realisme. Singleplayeren har ei gjennomtenkt sterk historie, og gameplay og mellomscener er sydd saman veldig bra med minimal loadtime. Imponerande!

Synd for meg at eg ikkje hadde spelt dei føregåande spela i serien, for historia byggjer i stor grad på historia frå desse. Ved hjelp av flashbacks får ein likevel etter kvart ei grei oversikt over kva som hadde skjedd før, men eg vil nok likevel tru at historia vil vera enda meir fengande for dei som har spelt dei andre spela først.

Med mitt utgangspunkt vart eg likevel raskt dratt med i historia til Matt Baker og dei andre. Eg har enda til gode å sjå mellomscener som har hatt oscarkvalitet på skodespelarprestasjonane, men det er slett ikkje verst det som er blitt prestert både i motioncapturedrakt, i lydstudio og i animasjonsavdelinga. Eg tar meg sjølv i å tenkje “bra til å vera spel” – slik ein gjerne tenkte “bra til å vera norsk” om norsk film på åttitalet. Det tyder at det eigentleg ikkje er så bra, men bra nok til å bli fanga av historia.

Spelet går føre seg i samband med operasjon Market Garden – dei allierte sin invasjon i Nederland og Tyskland i september 1944 -  dvs etter D-dagen i juni og at  dei slo tilbake tyske troppar i Frankrike  og starta framrykkinga mot Tyskland.

Spelopplevinga er ganske lineær. Det framstår som ein vanleg FPS, men nesten heile tida har du støtte frå ei eller fleire grupper av soldatar, t.d. bazookateam og maskingeværteam. Det er di oppgåve å plassere dei i stillingar etter kvart som du rykker fram.  Det er generelt ganske vanskeleg å gå til åtak rett på stillingane, så mykje av greia er å flytte seg til sidene og gjera åtak frå flankene medan eitt eller fleire av laga dine opprettheld ilden frå midten.

AI til tyskarane får absolutt godkjent, men det er ikkje mange nærkampar, og taktikk er på ein måte viktigare enn nærkamp i dette spelet.

Dersom du ikkje gjer jobben godt nok, kan soldatane dine lett bli såra slik at du ikkje får noko meir hjelp av dei på ein sekvens av brettet,  men det teitaste med heile spelet er at når neste sekvens startar er alle friske og raske og du har fullt lag att.  Det er fint å få med seg hjelp vidare, men det burde vore løyst på ein annan måte – av omsyn til bittelitt kjensle av realisme…

Nokre av bretta er lineære og relativt keisame, men mange av bretta er absolutt utfordrande og morosame, og alt blir sydd saman på ein fengande måte.

Eg tilrår med dette eit bra spel med ei god historie til ein svært rimeleg pris!

Serien held fram, sjølv om neste kapittel ikkje er annonsert enda. Eg kjem nok til å fylgja med vidare.

Score: 80%

Sjå traileren:

Det første tegnet på at Dice vet hva de driver med er at de har greidd å motså fristelsen til å lage mange, mange, mange klasser. Tre klasser holder i lange, flerfargede baner:

Soldier – standard fyr, spesialisert i å heale lagkamerater, kan spesialisere seg på å drøsse granater på fiender (og frender).

Gunner – tåler mye juling, gir mye maskingeværjuling, er snilete. Kan bli kjappere etterhvert og kan lære seg å bruke bazooka.

Commando – pusling, men kan gjemme seg, stikke folk i ryggen med kniv og bedrive skarpskyting og andre elskelige småtriks.

Disse klassene er like for begge sider (National og Royal = kamuflert som nazister og allierte). Alle kan, (som i Battlefield-spillene ellers) kjøre både jeeps, tanks og fly, bemanne luftvernkanoner og banne på portugisisk. Alle klasser får xp og får mulighet til å kjøpe seg bedre utstyr og spesialevner etterhvert som de stiger i levels. Og det er det. Resten er kosmetikk.

I hele fjor sørga Team Fortress 2 for at jeg fikk humørspillvitaminene mine. Det kan ligge an til at Battlefield Heroes overtar den rollen i år – fordi det er både kjappere, mer tilgjengelig (det spilles via web-browser) og kan spilles på circa like mange måter.

Rundene er korte, brettene er kompakte, action er instant. Det er mange muligheter for å drepe hverandre på lekne måter. Denne lette, kvikke tonen i stil, musikk og animasjon gjør at du aldri blir sittende forgrummet og ønske død og leukemi over andre spillere. Det er bare å løpe ut igjen og fortsette å skyte/snike/kjøre/sprenge/skratte.

I et spillmarked som ellers domineres av zombies, polygoner, glinsende overflater, puppefysikk og verdener som skal reddes hver halvtime av helter som ville eksplodert om de smilte – så varmer det et mannehjerte å se at det fremdeles finnes marked for spill som fokuserer på noe som livsviktig som humor.

Er det noe negativt å melde? Tja, det kan være litt skaking på serverne, og systemet som regner ut poengene er kryptisk. Men det er bagateller.

Man anbefaler.

Steintrappene utenfor Riksdagsbygningen er strødd med døde soldater. De fleste er nazister (jeg har selv drept flere av dem), men en god del er mine kamerater fra den Røde Armé. Vi stormer opp trappene, jeg skyter en soldat som kommer løpende mot meg med blafrende våpen. Han faller. Jeg løper videre. Vi tar oss inn i Riksdagen. Den store salen er full av tyskere. Jeg løper opp en sidetrapp til galleriet, der har jeg utsikt over hele salen. Jeg ser en tysk soldat presse mine kamerater tilbake med en flammekaster. Den enorme flammen står ut fra våpenet, og sprer død og fordervelse. Jeg reiser meg opp, tar sikte på bensintanken han har på ryggen,  holder pusten, og trekker av. Tanken eksploderer. Når røyken legger seg er soldaten søkk vekk. Boom, baby!

Filmatisk musikk
Fete gitarriff akkompagnerer oss mens vi kjemper. Er det høy fart og mye action, er musikken røff og kjapp. Er det mistenkelig stille rundt oss, med fare for at fienden gjemmer seg bak neste hjørne, er musikken lav, dirrende og intens. Når vi vinner slaget, blir musikken storslått og heroisk. Det føles som en film, bare at jeg er i den, jeg styrer handlingen. Når stemmen til Gary Oldman kommer inn, og med russisk aksent sier «Good work, comrades!» er filmfølelsen komplett.

Varierte våpen
Call of Duty: World at War er basert på samme motor som det prisbelønnede Call of Duty 4: Modern Warfare, og har tatt det beste fra dette – blant annet den glimrende dramaturgien (hvem hadde trodd at en FPS med dramaturgi skulle gå an?) – og bakt det inn i 2. Verdenskrig-settingen. Resultatet er et krigsspill som føles langt mer filmatisk enn sine forgjengere. At før nevnte Oldman, samt Kiefer Sutherland, har lånt stemmene sine til spillet hjelper også. World at War innfører også en rekke nye kjøretøy og våpen som man får bruke underveis, hvor rosinen i pølsa utvilsomt er den nyinnførte flammekasteren. Den er spesielt effektiv mot japanske kamikazesoldater.

To simultane kampanjer
Spillet veksler mellom to kampanjer, hvor man spiller henholdvis amerikansk soldat i Japan, og russisk soldat i Stalingrad, og senere Berlin. Som disse kjemper man seg gjennom en rekke historiske slag, deriblant raidet av Makin Island, slaget om Stalingrad, slaget ved Okinawa, og russernes gjenerobring av den tyske Riksdagen i Berlin.

Zombiebonus
Når spillet er fullført får man en lekker bonus: Minispillet Nacht der Untoten (De udødes natt), hvor man, enten alene eller sammen med andre online, må bekjempe horder av nazi-zombier som har stått opp fra de døde. Stemningen i minispillet er fullkomment creepy, og spillbarheten så bra at jeg gjerne skulle sett det utviklet til noe større – gjerne enn egen fullverdig spilltittel.

Blant FPS-eliten
Call of Duty-serien har siden starten vært blant de beste førstepersons-skytespillene. Med World at War har de befestet den statusen.

Score: 85 %

Kjøp Call of Duty på CDON.