Satire om musikkfestivaler og Donald Ducks mongloide slektning er høydepunktene i Ronny Haugelands nye samlebok. Lille Jippi Forlag har i år sitt største høstslipp noensinne.
Allerede på bokens forside fastslår Ronny Haugeland den uhøytidelige
og pågående tonen i seriene sine: han ser på oss med store
øyne, og ber oss tyte kvisen på ryggen hans. I en kraftig karikert
strek, med synlige impulser fra Floyd Gottfredsons Mikke Mus og tegnefilmen
Ren & Stimpy, veksler han uanstrengt mellom blødmer, satire, hverdagslige
observasjoner og det reneste nonsens. Haugeland er en av de mest markante og
produktive nye norske serieskaperne, og var fast bidragsyter i serieheftet Smult
og nå Gorilla. Tidligere i år fikk han dessuten Norsk Tegneserieforums
pris for beste norske tegneserie med humorserien Down Duck.
Den store Ronny Haugeland-boka samler et utvalg av Haugelands beste serier de
siste ti årene. Haugeland er sørlending, og foruten serier fra
hefter som Forresten og Smult, er det bidrag fra det Kristiansandsbaserte undergrunnsbladet
Fantazine og avisen Fædrelandsvennen. De fleste seriene er ikke mer enn
fire-fem år gamle. Det er da også i de siste årene at Haugeland
har levert sine mest interessante serier, både tegne- og fortellermessig.
Boken inneholder et førtitalls korte serier, både striper og noveller.
Haugeland har skrevet innledninger som plasserer seriene, og etablerer en munter
og personlig tone for boken. I det hele tatt er utgivelsen flott lagt opp.
Farse fra Kristiansand. Den største bolken i boken er serien Macho,
hvor to unge menn diskuterer slikt som avstanden mellom brystvortene og om tuba
er for homser. De beste avsnittene er vittige fordi Haugeland har særegne
vrier på maskulinitet og kjønnsroller. Ofte er derimot episodene
for stillestående, og det er vanskelig å se hva de sære påfunnene
har å gjøre med tematikken.
Prisbelønte Downs Duck er en slags neorealistisk skildring av Donald
Ducks mongoloide slektning. Vi følger Downs Duck på bussen, i dusjen
og på bladkiosken. Det kan diskuteres hvor smakfull serien er, men den
er i alle fall en original vri på funny animal-genren, og langt mindre
ondsinnet enn mye annen lytehumor i tegneseriene. Det uventede figurvalget,
og at Haugeland både våger og makter å tegne anda si såpass
komisk, gjør Downs Duck til en unik leseopplevelse.
Ensom og forlatt. En av de viktigste Jippi-tegnerne på nittitallet var
Jens K. Styve. Nå gjør han comeback som manusforfatter for dramaet
Torsken Bel Air. Serien er tegnet av Øyvind Lauvdahl, som flere ganger
har vist seg som en lovende tegner i sin egen serie Fragmenter.
Torsken Bel Air er en dvelende utkantskildring om en ensom, middelaldrende mann.
Både kone og barn har forlatt ham. Serien er mer et stemningsutsnitt enn
en egentlig historie. Det er litt uklart om de andre har reist fra ham, eller
om de døde i en bilulykke som han føler seg ansvarlig for. I alle
fall får serien fint frem mannens blanding av sørgende oppgitthet
og underliggende fandenivoldskhet.
Om innholdet er avdempet, er fortellerspråket desto mer overlesset. Rent
tegneteknisk har Lauvdahl fortsatt potensial for å bli bedre, men som
bildeforteller er han allerede meget dyktig. De mange oppfinnsomme sidemontasjene
sikrer fremdriften og leserinteressen i en ellers stillestående serie.
Kjærlighet til tegnekunst. Mye fin fortellerteknikk er det også
i Tor Ærligs nye hefte Hjertemosaikk. Ærlig har tidligere laget
hefteserien Evig ung, med den asosiale mamboen Preben Mathias. I det nye heftet
eksperimenterer han med flere fortellinger i ulik stil og genre vevd inn i rammehistorien.
Ærlig har laget en fiktiv selvbiografi fra et univers hvor det meste handler
om tegneserier. Tor fører arven fra den tegnende faren videre. Mens han
strever med både kommersielt og kunstnerisk press, ser han på hva
andre i slekta har laget. Vi får selv lese disse forskjellige seriene.
De tre novellene handler alle om kjærlighet, men har ganske så ulik
tone, fra bittersøt komikk til melankolsk tragedie. Hovedhistorien handler
på sin måte om samme tema: kjærligheten til tegneserier som
kunstform.
Spennvidden i historiene er imponerende, og det er dessuten en prestasjon at
Ærlig har fått fortellingene og tegnestilene til å fungere
så godt sammen i ett hefte.
En innvendig er det imidlertid at rammehistorien har mange likhetstrekk med
new zealandske Dylan Horocks Hicksville, som er en av klassikerne blant alternativseriene
på nittitallet. Også her skildres en verden hvor tegneseriene har
en mer fremtredende plass i samfunnet.
Ronny Haugeland:
Den store Ronny Haugeland-boka.
135 sider. Jippi Forlag. 2003
Øyvind Lauvdahl og Jens K. Styve:
Torsken Bel Air.
32 sider. Jippi Forlag. 2003
Tor Ærlig:
Hjertemosaikk nr. 1.
44 sider. Jippi Forlag. 2003