Utfra det lille vi ser i demoen er Bad Company 2 har DICE beholdt det som var stas med BC1 og raffinert de delene som haltet litt. Grafikken er et par hakk bedre. Ikke helt på nivå med Modern Warfare 2, men det blir en urettferdig sammenligning siden Bad Company har mye større brett. La oss bare si at demo-brettet satt til Canada og vinter ser strålende ut – jeg blir klar for kvikklunch og en appelsin helt til kulene begynner å sprute rundt meg. Klassene er endret – spesialisten er borte og utrustning og våpen er flyttet litt rundt for de andre klassene. F.eks. har medic hjertestarter som kan gjenopplive falne kamerater eller brukes som elektrosjokk våpen for å at motstandere. Når du blir drept får du se hvem som tok deg og akkurat hvor han står – det gjør ventetiden til du starter igjen kortere og gir deg muligheten til å fortelle resten av laget ditt hvordan de skal hevne deg. Spesielt nyttig om du blir tatt av en snikskytter.

Jeg gleder meg til spillet komme i fullversjon i butikken fjerde mars. Fram til da får vi trene i demoen.

Vectorpark, som har laga Windosill, har også andre poetiske titler på repertoaret.

Om du liker mer avansert hjernemat kan jeg anbefale Nekogames – og da spesielt Hoshi Saga.

“Creative Director Marcus Lehto drops the knowledge, Marty sounds off on the music, and Sketch, Luke, and Urk ask half a dozen Bungie dudes to review their 2009.”

Over to timar med god Haloprat kan lastast ned (gratis) her.

Torbjørn: Vi ser i stadig større grad at spill kan kjøpes og lastes ned via nettet. Foreløpig er det DLC og eldre spill som er tilgjengelige, men det skal ikke mye fantasi til for å se at også nye spill vil kunne kjøpes på den måten i framtiden.

Trond Ivar: Hva mener du med at det er eldre spill? På PC er det i høyeste grad nyere spill det handler om. Steam har tatt en solid chunk av markedet på få år. Jeg spår at konsoller vil følge etter – særlig de eldste eller minst populære.
Det virker også å være ting på gang år det gjelder mindre indie-titler for konsoller. Unity kan allerede utvikle for Wii, og støtte for Xbox 360 kodes for harde livet for tiden.

Torbjørn: Godt poeng med Steam, jeg spiller bare på 360 og har noen blind-soner. PC-markedet virker to-delt. Den ene gruppen er de som spiller på hva enn de har av pc, typiske er vel at barna spille Sims på samme pc som foreldrene bruker til nettbank. Den andre gruppen er entusiastene som vil ha så bra grafikk som overhodet mulig og ikke liker kontrollere.
Utfra gruppedelingen over vil jeg tro at det er entusiastene som bruker Steam, mens mor, far og pode kjøper Sims på El-kjøp. Entusiastene drar kanskje på Game eller EB Games for å få tak i Special Edition with a figurine, key-chain and a picture book?

Trond Ivar: Tror ikke bare det er bare mor, far og pode som kjøper spillene på Elkjøp – jeg kjøper konsollspill der (eller kjøpte da jeg hadde tilgang til konsoll), og det er ikke alle PC-spill man får på Steam heller (giganten WoW f.eks). Men ellers er det en potensielt god inndeling synes jeg.

Torbjørn:  Hva er parametrene her? Hva er motivasjonen til spillprodusenter og distributører for å fortsette med fysisk salg av bokser i butikk? Hvordan vil butikkene overleve når nedlasting undergraver bruktsalget av spill?

Lasse: For spillprodusenter (dvs. developers og spesielt publishers) så er vel denne trenden udelt positiv, ettersom de bruker betydelige summer på å “trykke opp” og distribuere spill – tenk f.eks. på de x antall millionene med fysiske Halo-bokser som har blitt sendt over hele verden..

Torbjørn: Det er det som er litt pussig – hvorfor distribueres det fortsatt fysisk når det finnes gode alternativ? Er det gammel vane? For å få med seg dem som ikke har internetthastigheter som gjøre det mulig å laste ned store spill?

Trond Ivar: Gammel vane er et godt svar tror jeg. Bare se på motstanden mot små DVD-covre på spill. Folk sa de kom til å nekte å kjøpe spill om de ikke kom i de store boksene de kom i før. I en periode kom spill i DVD-covre, inni store pappbokser – og da var det ikke nødvendigvis med noe ekstrautstyr, som manualer, kart eller plakater. Underlig overgangsfenomen.

Torbjørn: Vi skal nok ikke undervurdere pokémon-genet – det er noe tilfredsstillende ved å sanke fysiske objekter. Selv har jeg klart å holde den dragningen i sjakk når det gjelder spill (selger gamle brukt), men bøker sanker jeg hemningsløst og tapetserer i praksis loftet med paperbacks.

Lasse: Det er selvsagt mye dystrere utsikter for distributører og spillbutikker, og jeg er ikke overrasket over at de motarbeider denne trenden så godt de gang – sist bevist med deres motvilje i retning Sony sin PSP Go, som jo kun selger sine spill online
Jeg har helt klart tro på denne trenden, så spillbutikker må nesten finne en annen måte å rettferdiggjøre sin eksistens – evt. finne nye måter å tjene penger på. Kanskje de kan gjøre som i Korea og transformere seg selv om til internett-caféer? Det er derimot ikke den helt store kulturen for denslags i Europa..

Torbjørn: For oss som forbrukere er spill kjøpt online faktisk en del dyrere enn fysiske spill fordi de ikke kan selges brukt når du eventuelt er lei av dem. Typisk er vel at et spill som kostet 600 kan selges for 200 etter noen måneder. Burde nedlastede spill hatt en tilbakekjøpavtale? Skulle det vært mulig å de-installere og få en del av pengene igjen, der beløpet synker med tiden? For de av oss som har jobb er ikke prisen på spill så kritisk, men for en 17 åring på månedslønn vil en reel pris på 400 kontra 600 bety en del.
Spillbutikkene vil fortsatt ha mulighet til å selge det som må være fysiske produkter: selve konsollen og tilbehør som gitarer, trommer og ratt. Jeg vil også tro at når mor og far skal kjøpe spill til poden, så går de i en butikk og spør hva ungdommen liker for tiden. Å bestille fra en nettbutikk krever i dag at du vet hva du er ute etter.

Lasse: Joda, spillbutikkene vil fortsatt kunne selge de fysiske boksene som er involvert, men jeg vil tro dette er en relativt liten del av omsetningen ift det de tjener på å selge spill – nye såvel som brukte. Ergo ligger det en enorm utfordring her..
Enn så lenge så er det en ganske høy terskel for å kjøpe spill online, både ift det å laste dem ned + ikke minst at man må vite hva man vil ha. Mor og far som kjøper spill til poden vil kanskje søke hjelp i butikken og kan få svar der, evt. hjelp til å velge + tips ift hvordan man kan laste ned disse spillene. Men er dette en “tjeneste” som butikkene kan ta seg betalt for? Hmm, neppe..

Torbjørn: Butikkene kan ihvertfall ikke ta nok betalt til å overleve på det. Pr. dag er ofte prisene litt høyere over disk enn via nettet, så servicen koster. I den grad en kan kalle det service når en attenåring motvillig putter spillet i en gavekonvolutt.

Trond Ivar: Hehehe. Ja, det er i alle fall ikke servicen som gjør at folk velger boks foran nedlasting. Jeg mener ikke å slakte alle ansatte i spillbutikker, jeg har fått fin service av og til, men har ikke opplevd at det er hovedregelen. Og jeg handler ikke bare i julestria heller.

Lasse: Butikkjedenes eksistensgrunnlag er jo i utgangspunktet den service som de tilbyr (i den grad man mottar en slik service), så dette + transportkostnader er årsaken til at spill koster mer over disk. Når deres innsats som en ren “vendor” ikke lenger er påkrevd så er det kun service-ytingen som gjenstår, men som du sier – dette er neppe noe de kan overleve på alene.. Hilsen Captain Obvious.

Trond Ivar: Jeg kan se for meg at spill kan selges over disk fortsatt, men da mer f.eks som kort med koder, som du deretter bruker for å laste ned spillet (omtrent som kontantkort). Unngå hele DVD-plata og utgiftene med den. Men jeg tviler vel på at det vil skje i spesialbutikker for spill, med mindre det skjer en ny, fysisk spillrevolusjon a la Wii og dens ekstrautstyr (ratt, wii fit etc) – det Torbjørn prater om. Vel… revolusjon og revolusjon – det var Wii kanskje ikke – ikke slik mange forventet.

Torbjørn: God poeng med kombinasjonen av digitaldistribusjon og fysisk ekstramateriale. Industrien er nok tjent med en totalt digital distribusjon, men det krever at en svært stor del av kundegruppen har raskt nok internettforbindelse. Jeg antar at det ikke nødvendigvis er tilfellet i hele verden eller hele Europa for den del.

Lasse: En muligens litt søkt parallell her er at dette er litt ala å skru av sendingene for analoge TV-signaler – man kan ikke kutte dem ut før mer enn 95% av befolkningen er sikret et bedre tilbud. Digital distribusjon har fortsatt en vei å gå både ift infrastruktur (dvs. hastigheten inn i stuene til folk) samt læreterskelen for å ta disse tjenestene i bruk. Av disse årsakene alene så tror jeg nok salg over disk vil bestå i en del år til, om enn noe mer marginalisert enn nå – dvs. at det etterhvert kun blir noen få butikker som overlever. Eksempel: I Stavanger (der jeg bor) var det i sentrum tidligere en hel haug med musikkbutikker som solgte CDer over disk, nå er det kun én (1) igjen..

Trond Ivar: God parallell, og du har selvsagt rett!

Torbjørn: Jeg tror spesialbutikker for brettspill og sci-fi/fantasy er et godt bilde på hvor spill over disk handel vil være om noen år. Dette er ting som selges både over nettet og i store bokhandelkjeder. Likevel er det et marked for spesialistene der det mer sære tingene er tilgjengelig og hvor du kan skravle om dverger med en tatovert betjening.

Tom: Det sier noe både om temaet og om min manglende innsikt når jeg avslører at min første reaksjon var “Jøss. Finnes det fortsatt spillbutikker?” Da snakker jeg altså om rene spillbutikker, ikke om spilletasjen hos Platekompaniet eller Spaceworld. Jeg kan ikke tenke meg annet enn at de store kjedene vil være svært interessert i å flytte vekten over på digital distribusjon, så lenge det er de selv som kan tjene penger på det. At ikke de digitalt distribuerte spillene kan videreselges er jo bare noe disse butikkene potensielt vil kunne tjene enda mer på. Og jeg snakker heller ikke om fantasy/scifi/comic book guy-entusiastsjappene, som kommer og går ut fra en hel del andre parametre enn hvorvidt spillene kan lastes ned eller ikke.

Trond Ivar: Jeg kan se for meg at tegneserie/spill-butikker som Outland og lignende etterhvert vokser seg til å bli en slags lekebutikk for voksne, der tegneserier, film, fantasy, spill, merchandise og rare klær tilbys om hverandre. Kanskje med egen bruktavdeling i tillegg.
At man får underholdningsbutikker for alle typer underholdningsmedia under ett og samme tak altså. Vi ser vel kanskje klart trenden allerede.

My name is Frederic Lefrancois and I am the Producer of the DLCs for Assassin’s Creed 2. My role on this project is to ensure that we deliver high quality DLCs to the fans.

How many DLCs will be available? What are they called? What new content can we expect?
We are currently working on 2 DLCs for Assassin’s Creed 2. Each of the DLCs feature complete sequences in Ezio’s life and are respectively named:

DLC 1 – Battle of Forli
DLC 2 – Bonfire of the vanities
Each of the DLCs will offer additional content to the Assassin’s Creed 2 story as well as provide players with unique missions requiring the use of all the skills and tools Ezio has acquired throughout the years. Both DLCs focus on real events that happened in history. The battle of Forli is an actual battle where the Orsi brothers attacked the city of Forli which was ruled at the time by Caterina Sforza. Players will have to protect the city alongside Sforza and the great Machiavelli who they have met towards the end of sequence 11. The flying machine will also be accessible in the city/region of Forli to players.
As for the Bonfire of the vanities, it comes from Savonarola’s reign over Florence. The monk took power over Florence as the Medici family was expulsed. Savonarola thought that the Italian Renaissance and its intellectual and cultural progress was a sin. He organized a burning of objects which could be identified as sins such as paintings, books, mirrors, musical instruments… In the game, we illustrate Savonarola’s power and control over the most influential people of the city because he has the apple of Eden…and Ezio is there, and has to kill Savonarola’s followers, trying to overthrow his power.

When will the DLCs be released and on which platforms will the DLCs be available? What’s the pricing?
Pack 1:
DLC 1: Battle of Forli
End of January
Price: 3.99€ / 320 msp

Pack 2:
DLC 2: Bonfire of the vanities
End of February
Price: 4.99€ / 400 msp

Can you give us a little bit of insight on the story for both DLCs? When in Ezio’s life do they take place? Which region will they focus on?
The DLCs are sequences that were previously corrupted in the animus and that Rebecca, the technician in the present, was able to restore so that Desmond could access them. We are bringing new content to give more depth to the storyline and Ezio and give access to a new district, Florence Oltrarno, which means “beyond Arno”. This district is south of the Arno River, which goes through Florence, and is accessed via the Ponte Vecchio. Assassin’s Creed is not only a game, it’s an experience and DLC is now part of that experience. These DLCs adds to the storylines and players will definitely want to look in the missing memories of Ezio. Here’s an insight on the storyline:
DLC1 – 1488 – Battle of Forli
Ezio and Machiavelli – leader of the Florence mercenaries – make their way to the citadel of Forli with the apple of Eden to request protection from Caterina Sforza. As they approach, something goes wrong: Forli is under attack! Borgia guards are laying siege to the city. The attack seems to be lead by the two dreaded Orsi brothers.

The first DLC is entirely based in the city of Forli and its surroundings.

DLC 2 – 1497 – Bonfire of the vanities
Ezio is met at the entrance to Florence by Machiavelli. He explains that a mad monk named Savonarola has taken command of the city. He now controls the city’s nine most influential citizens…

For the second DLC, Players will be able to access a previously inaccessible zone of Florence. The Bonfire of the vanities DLC also introduces a new move, the spring jump available only in the Florence Oltrarno district. The spring jump lets players perform a long jump, which can double the normal jump distance of Ezio. The players need to use a springboard, accessible on rooftops, and that is usually used to hold flags over commerce and district. Using this, Ezio can literally escape his enemies and propel himself to reach distant locations he wouldn’t have been able without this ingredient.

Which other historically accurate main characters apart from Ezio will be featured in the DLC?

Machiavelli – affiliation: assassins
Machiavelli sees himself as the Assassins chronicler. He wants to understand the people and politics of his day – so that future generations might learn from his experiences.

Caterina Sforza – affiliation: Assassins

Players will meet again the beautiful Caterina Sforza as she will have a main role in the defense of Forli. Caterina is aggressive, passionate, and progressive as she is likely a bit like Ezio – ahead of her time. She is very protective of her family and is very strong in the face of adversity.

Savonarola – affiliation: Dominican order / Templars

His motivation is to cleanse the land of its morally corrupt leaders (both secular and religious). He is single minded and fanatical and he believes that the spreading of knowledge and truth is responsible for the moral decay in Renaissance Italy.

Orsi brothers – affiliation: Templars

Checco should have been a politician and Ludovico never really got along in society. Checco recruited Ludovico to help with his money-making schemes… They lent a sum of money to Girolamo Riario (Caterina Sforza’s), and when he didn’t pay up; they assassinated him and sacked his palace, stealing all the jewels. Now, they’re in the process of shelling his wife Caterina’s fortress in order to get the priceless artifact kept there. This is what being a noble’s all about!

Leiv: God beskrivelse! Jeg har brukt masse tid i Borderlands, og spilt gjennom både hovedspill og DLC. Men: Det har INGENTING å gjøre i diskusjonen om Årets spill! Hva tenkte dere på? Stikkord: Assassin’s Creed 2, Uncharted 2, Modern Warfare 2 (Year of the Sequel!) og ymse andre jeg ikke kommer på i farten.

Torbjørn: Det var vel meg som dro det inne i årets spill tråden. Borderlands er helt klart blant årets seks beste spill. Mye bedre enn MW2 helt subjektivt vurdert.

Leiv: Hvis vi snakker topp 6, er jeg ombord. Men i forhold til pallplass, holder jeg MW2 over Borderlands – til tross for at jeg har spilt det atskillig mindre. Skal man kåre årets spill, må man heve seg over personlige preferanser. MW2 er et usedvanlig rått edb-program, med multiplayer-moro som setter standard.

Torbjørn: Kanskje feil sted for dette, men jeg helt uenig. Kåring av beste spill er en subjektiv affære. Og rent subjektivt (eller objektivt) har ikke MW2 gitt meg allverden.

Lasse: Subjektivt så er jeg enig med Leiv, ettersom jeg også holder MW2 et lite hestehode foran Borderlands. Ja, BL fortjener pluss for innovasjon, men MW2 var og er en roller coaster ride av de helt sjeldne. Objektivt sett så er jeg derimot enig med Torbjørn – man kan ikke sette personlige preferanser til side når man skal kåre årets spill.. En manns nirvana er en annen manns pile-o-turd-droppings!

Torbjørn: Takk Lasse. Det var det jeg på dårlig vis forsøkte å si. En opplevelse av et spill er subjektiv pr. definisjon. Og da bør anmeldelser og rankinger reflektere det.

Martin: enigh! i bunn og grunn bør det handle om hvilke spill som har gitt deg den beste opplevelsen. men gjerne med en forklaring på hvorfor.

Jens: Eg hatar uttrykket “teikneserieaktig”, men her kan det kanskje brukast: figurar og miljø ser faktisk handteikna ut, det er skisseaktige blyantstrekar og skraveringar på overflatene. Haldninga og stilen, det heseblesande fokuset på feite våpen, minnar sterkt om min store teikneseriefavoritt Tank Girl. Jamie Hewlett (teiknaren og bassisten i Gorillaz) spøkar i kulissene sjølv om det ikkje på langt nær er like bra teikna. Hadde dette spelet vore designa/teikna av han (noko han fort kunne funne på å gjort) så hadde det vore mitt livs speloppleving. For å vera litt kritisk så er ikkje teikningane heilt “der oppe” men humoren og den slentrande stilen er totalt up-my-alley.

Lasse: Jepp, Borderlands fremstår som en tongue-in-cheek versjon av Fallout 3, og det er ganske forfriskende med et spill som ikke tar seg selv så altfor alvorlig (noe nettopp Fallout 3 muligens kan anklages for). Historien er bevisst ekstremt tynn, og det hele er en humoristisk reise igjennom noen ganske over-the-top miljøer, som nevnt tegnet i en ganske unik stil.
Som en liten parentes så kan det kanskje nevnes at Borderlands startet ut som en foto-realistisk shooter, som så mange andre før den. Underveis i prosessen så var art & design folka ferdige med sine ting, og det ble et vennligsinnet “opprør” hos Gearbox ettersom de ønsket å totalt skifte stil – dvs. over til den cell-shaded “tegneserieaktige” looken som det har nå. Spillet ble etter min mening bedre av den endringen, ettersom det skiller seg merkbart ut fra den gemene hop av FPS-spill.

Jens: Eg ser tydeleg for meg at dette kunne ha tryna ganske kraftig hvis grafikken blei for “fin” og detaljert. Som sagt er eg bittelitt skuffa på teiknestilen for den kunne lett ha vore eit par hakk betre (vi har faktisk fleire teiknarar her i vesle Noreg som kunne gjort ein betre jobb).
Historia om internt opprør på Gearbox er interessant. Mitt inntrykk er faktisk at stilen og humoren i spelet må vera styrt av få og kreative personar. Problemet med andre (større) spel er ofte at det er så kostbart og gjennomprodusert at alt blir litt for “glatt” og kanskje basert på for mange kreative kompromisser. Fordelen med mindre og enklare spel er at ein i beste fall kjem nermare eit verkeleg “åndsverk”.

Lasse: Jeg synes også at Borderlands (på en positiv måte) bærer preg av å være et entusiast-produkt, skapt av en relativt liten utvikler. Et high profile spill så som f.eks. Modern Warfare 2 har kanskje høyere production value og skinner av eye candy, men det er kanskje litt for “glatt” og konvensjonelt ift en mindre tittel som Borderlands. Og jo, jeg tror at den prosessen som lå bak dette “vennligsinnete opprøret” er at man har noen få designere som brenner veldig for en idé, og som lykkes i å overtale resten av utviklingsteamet om at dette er den rette veien å gå. Sjekk f.eks. denne: http://www.destructoid.com/e3-09-how-the-borderlands-art-style-was-an-act-of-madness-134653.phtml

Lasse: Her er et par eksempler på hvordan Borderlands KUNNE ha sett ut, dvs. dersom Gearbox hadde holdt seg til den opprinnelige stilen:
http://www.gametrailers.com/user-movie/borderlands-old-new/315464
http://www.youtube.com/watch?v=kFNwDRLZqqs

Borderlands old style.

Trond: Jeg tror den gamle stilen kunne fungert helt fint – det har gode kontraster og god bruk av farge – jeg tror ikke den hadde vært vanskelig å lese, men det er som dere sier; det hadde nok ikke skilt seg like mye ut med den stilen.

Jens: Dette er veldig interessant. Scott McCloud (teikneserieteoretikar) skreiv i boka Understanding Comics om korleis større grad av abstraksjon gav større grad av innleving for lesaren. Kort fortalt: ei realistisk teikning av teikneseriehelten Knuff ER teikneseriehelten Knuff. Ein abstrahert strekmannfigur kan derimot (hvis gjennomført på ein bra måte) lettare lesast som “lesaren sjølv”. Dette til forsvar for seriar som Krazy Kat etc som er Funny Animals med dybde, tragedie og livsvisdom.

http://scottmccloud.com/
http://www.scottmccloud.com/2-print/1-uc/index.html
http://en.wikipedia.org/wiki/Krazy_Kat

Når eg no leita etter utdrag fant eg denne som jo var meir relevant enn eg hadde forventa: http://www.popmatters.com/pm/post/110740-applying-understanding-comics-to-video-games/

Torbjørn: Spennende å se at Borderlands var så tradisjonelt i første utkast. Og det er vel liten tvil om at skiftet til tegnet stil har vært vellykket.

En stor fordel med den valgte stilen er at de ikke behøver å forholde seg til realisme. Jo mer realistisk ett spill blir, jo vanskeligere blir det å få til alle detaljene. I f.eks. Modern Warfare 2 er grafikken imponerende. Men fordi nesten alt er så flott og virkelighetsnært blir de delene som ikke helt er på plass veldig tydelige. I Borderlands definerer gearbox sin egen virkelighet og vi blir med på tur.

Lasse: Et annet eksempel på det samme er et spill som jeg personlig kjenner skummelt godt til, nemlig World of Warfraft. I WoW (som i WarCraft III før det) så har Blizzard bevisst gått for en stil som er markant skewed bort fra fotorealisme, med bl.a. hode og hender som i utgangspunktet er i helt feil proporsjoner ift resten av kroppen. Det samme kan sies om miljøene, som til tider tenderer i retning bevisst overdrevet steampunk – veldig alien og fristilt fra den verdenen vi ellers beveger oss i. Dette har den markedsmessige fordelen at spillet kan kjøre på selv 4-5 år gamle PC’er (dvs. det er ikke spesielt krevende å render’e grafikken), men mer enn det så er dette et 100% bevisst valg for å skape en annerledes og (innenfor sin context) troverdig verden. Dersom Blizzard her hadde gått for fotorealisme så stilles kravene til detaljer automatisk høyere, samt at man ikke ville få den samme graden av innlevelse med sin figur og den verdenen den ferdes i.

Torbjørn: Persongalleriet i Borderlands kunne lett blitt plagsomt sære med mer tradisjonell fotorealisme. Tegneseriepreget gjør at vi lett kan håndtere Ninetoe (with three balls) og alle de andre mad max pappfigurene vi jakter ned i løpet av historien.

Trond: Dagens skoletime: Personlig prøver jeg å unngå begreper som “tegneseriepreg” eller “cartoony”. Det som skiller WoW, Borderlands, Team Fortress 2 osv. fra det realistiske er det jeg vil kalle stilisering og i noen grad karikering. Dette er teknikker mennesker har funnet formålstjenelig til mange formål helt siden steinalderen (man finner både superrealisme og sterk abstraksjon også i steinalderen). Ved å skjære bort/dempe alt uvesentlig og framheve detaljene som er viktige for funksjonen, så forbedrer man leselighet, letter bruk. Jeg får muskelspenninger hver gang jeg hører noen bruke “cartoony” som en negativ karakteristikk av et spill. Ikke bare avslører vedkommende hvor sørgelig lite peiling de har på billedkommunikasjon, kunsthistorie og spillhistorie, men de avslører også en håpløst utdatert oppfatning av tegneserier/tegnefilm som en mindreverdig uttrykksform.
Men jeg skjønner jo at det er et begrep som har festa seg.

Jens: Det er ingenting å fyre seg opp over. Filmskaparar blir ikkje sure sjølv om ordet “filmatisk” ofte hentyder til filmiske klisjear…

Trond: Vel, om man fyrer seg opp eller ei handler kanskje litt om hvor profesjonell man mener man bør være. Hvem sier “cartoony” og i hvilken sammenheng. Jeg synes i alle fall ikke at jeg burde bruke det.

Øyvind: Enig i at begrepet “tegneserieaktig” er klønete. Men, stilen i Borderlands virker å gjenspeile hva som er poppis i amerikanske actiontegneserier om dagen, da. Representasjon av skillet mellom flater via enten kanter eller omriss (ofte maleri vs tegning) har tidligere som oftest vært en Enten/Eller-greie. Men nå er det Både/Og som gjelder.)

Lasse: Det bør også nevnes at det finnes en mini-expansion (DLC) til Borderlands på Xbox Live, en sak som heter The Zombie Island of Dr Ned. Dette er en ny sone med nye quester og mobs, samt selvsagt en rekke nye våpen man kan samle inn. Det som er litt fiffig er at mobs på denne øya vil automatisk skalere etter din level, så du kan dra her så snart du kommer til lvl 10 (?) – dvs. du trenger ikke vente til du har rundet spillet. Vi andre er på lvl 30-tallet et sted, med unntak av Leiv som vel snuser på lvl 50 snart.

Torbjørn: Jeg har spilt en god del av The Zombie Island of Dr. Ned. Strålende moro og et skoleeksempel på god DLC. De bygger videre på det eksisterende plottet (well, duh), men med en ganske selvironisk twist. Det er faktisk ganske morsomt – det store firmaet som eier øya referer til zombiene som “the living impaired” og Dr. Ned selv bruker samme modell som Dr. Zed du møter i starten av hovedhistorien. Forskjellen er at Dr. Ned har bart og insisterer på at han absolutt ikke har noe å gjøre med sin ikke-eksisterende bror. (Well, you’d have to be there.)
Stilen er også endret – på zombieøya varierer lystet mellom skumring og natt og motstanderne beveger seg saktere, men i større antall. Det krever en litt annen taktikk enn før.

Trond: Mannsrollen i spill. Flaut å snakke om?

Jens: Vel… Eg meiner: du kan diskutera mannsroller i alle slags forteljingar, ikkje minst film. Det er ikkje ein debatt som eg finn veldig interessant, det blir fort å slå inn opne dører.

Torbjørn: For spill er vel ikke problemet så mye mannsrollen som grunne karakterer og stereotyper

Trond: Ja, stereotyp mannsrolle er vel kanskje det jeg er litt lei av. Mmm, så jeg tenkte ikke på mannsroller generelt, men om det jeg oppfatter som et begrensa utvalg, slik vi finner dem i spill.

Jens: Du speler ikkje GTA og ikkje Assassins Creed så du har litt research å gjera på området… Når du i tillegg har jobba i årevis med Conan så forstår eg at temaet brenn litt?

Trond: Har faktisk spilt litt GTA4, men ikke i multiplayer da.

Jens: Nei det er ingen som spelar det i multiplayer. (dvs “ingen”)

Holger: Eg spelar multiplayer innimellom, men nesten berre omkappkøyring.

Trond: Martin har spilt mye multiplayer, tror jeg – skjønte på ham at det var storveis moro å plyndre byen sammen.

Martin: GTA “coop” var kjekt en stund, men det er jo grenser for hvor manger man kan plage politiet.

Jens: Styringa er heilt koko.

Trond: Han hovedrollen i GTA4, hva heter han? Han framsto som macho for meg, men det fungerer kanskje der fordi det er så parodisk – og han ydmykes gjerne også fordi han ikke greier å gi slipp på rollen når det trengs? (Mulig jeg forveksler macho og voldelig her).

Torbjørn: Uenig. Niko Belic, som er hoverperson i GTA4 er ikke den typiske machomannen. Han har opplevd krigen på Balkan og er en temmelig skadeskutt person som klamrer seg til ønsket om hevn. Jeg opplever ham som en av de mest faseterert og komplekse personene jeg har møtt i et spill, ikke minst fordi Rockstar klarer å skape en kontekst der Nico både kan være utrolig voldelig og likevel en ganske sympatisk person. Det er noen brett/scener mot slutten som jeg opplevde som ganske gripende.

Holger: Samd

Trond: Right, ja, jeg har ikke spilt mer enn den første øya, så jeg uttaler meg på sviktende grunnlag. Når jeg tenker meg om så var det kanskje mer personene rundt Belic som oppførte seg mer som “typer”, men det er vel typisk for bipersoner (pun intended)

Jens: Siste GTA (DLC) dreiar rundt ein homofil narkoboss, etter det eg forstår så blir miljø og karakterar håndtert veldig smart og ikkje problematisk i forhold til homofile eller andre minoritetar. Heile GTA-serien er jo gjennomsyra av satire og karrikaturar, det er ganske smart gjort.

Torbjørn: I de to påfølgende DLCene til GTA (The Lost and Damned og The Ballad of Gay Tony) spiller du motorsykkelgjengmedlem og høyre hånd til en homofil nattklubbeier. Motorsykkelmannen Johnny Kleibniz er også en ganske kompleks fyr hvor samspillet med de andre i klubben tegner et interessant bilde. Ja – han kan være tøff og brutal, men han er ikke endimensjonal. Mulig dette blir litt avsporing iforhold til Mannsrollen, men poenget er at det jeg opplever som problematisk er den soldatrollen du ofte får tildelt – som i Modern Warfare, Gears, etc. GTA figurene er ikke nødvendigvis progressive familiefedre, men de har dybde.

Trond: GTA4 er kanskje ikke typisk?

Jens: Eg speler kanskje ikkje dei problematiske spela? Kva siktar du til?

Trond: Tja, Gears of War og denslags tenker jeg.

Jens: Gears of war har nok ikkje den store appellen til meg nei. Eg tenkjer ikkje at eg styrer unna pga mannsrollene, det er vel signaler der som seier at dette er litt “grunnt”, det er ikkje direkte givande.

Trond: Jeg spiller det heller ikke, men har sittet og sett på endel når andre spiller. GoW og lignende. Hovedpersonen er mye som “grunten” i Quake eller Doom, en soldat uten andre egenskaper enn å være soldat.

Holger: Ok, no er det rom for misforståingar for ein PS3-mann!- GoW er i mitt vokabular forkorting for God Of War… Å sjå på God Of War har sambuaren min masse røynsle med, og ho fann det tydelegvis ganske underhaldande. Kratos er jo noko av det mest valdelege som finst i spel, men så lenge han riv hodet av demonar og ikkje menneske så verkar det ikkje så ille.

Trond: Jeg er ikke flink på forkortninger…

Jens: Å SJÅ på GoW høyres ut som ein ekte drittjobb.

Trond: Det er interressant sett fra et taktisk synspunkt kanskje. Dekning, dukking, riktig våpen til rett jobb – tenker det samme som du liker i Halo?

Jens: Eg meiner at du har ei veldig feil oppfatting av Halo, men det er ein annan diskusjon…

Trond: Ja, det har vel forhåpentligvis utvikla seg en del siden jeg spilte eneren.

Martin: Jeg syntes ikke det er nødvendig med komplekse karakterer i alle spill. Gears of War funker helt glimrende uten. Master chief er jo den grunneste karakteren i spilluniverset spør du meg, og det er visstnok meningen også, har jeg lest.

Torbjørn: Godt poeng. Det er stor forskjell på FPS og 3rdPS (Modern Warfare og GTA f.eks). Det å se ut fra øynene til personen du styrer gjør at det i større grad er ‘deg’ som er i spillet – avstanden mellom avatar og faktisk person som spiller er mindre. I Half Life blir dette også gjort med overlegg og god effekt – Gordon Freeman er et ubeskrevet blad. Men så byr ikke HL eller Gear of War på vanskelig etiske problemstillinger. “Jorden blir invadert, hjelp oss”. Kjenner av vi beveger oss inn i en ny og like interessant debatt her, etikk er ikke absolutt og konteksten spiller inn. Da blir behandligen av ‘jeg’ personen i spillet viktig.

Trond: Ja, det er et godt poeng, det med forskjellige typer hovedroller til forskjellige typer spill. I film er dette kanskje lettere å godta siden sjangrene i film er tydeligere definert for folk flest. I spill er de fremdeles i et tidlig definisjonsstadium?

Trond: Jeg synes å ha opplevd i film, at det har skjedd en forandring i helterollen i de siste 10-20 årene. Mens helten før i stor grad var en tom beholder som kunne fylles av tilskuer med hvilke egenskaper som helst, har han/hun nå ofte flere klart definerte karaktertrekk, og og også helt utpregede svakheter. Helter har en menneskelighet som før var mer å finne i bipersoner. Ikke at det ikke finnes “tomme” helter lengre – Keanu Reeves spiller vel ikke annet. Kanskje film lærte av tegneserier? Batman – Dark Knight menneskeliggjorde superhelter på samme måte på tidlig 90-tall. Eller omvendt.

Øyvind: Tilspisset konkurranse er for dypt plantet i oss – etiske normer kommer rett og slett til kort ovenfor det biologiske imperativet. Drap = seier.

Torbjørn: Tror du ser bort fra noen tusen år med sosialisering og kultur nå. Og det biologiske imperativet er strengt tatt Formering = Seier.

Trond: Drap er i alle fall den tydeligste form for seier, og attraktiv kanskje nettopp fordi den er så absolutt. De døde slår aldri tilbake.

Øyvind: Mhm. Hollywood har f.eks. skjønt dette. Relansering av zombier uten noen reell sosial kritikk – perfekt egnet og tilpasset for menn som kun vil drepe uten anger eller ansvar. Og relansering av vampyrer – like oppdatert og perfekt egnet for kvinner som vil la seg forføre uten anger eller ansvar.

Torbjørn: Leste en artikkel om Zombies (tror det var Guardian) hvor poenget var at zombier ikke må løpe. Zombier er et metafor for den uungåelige døden, kommer mot deg ubønnhørlig, uten å vike. Du kan utsette slutt med kløkt og kamp, men du kan ikke vinne.

Trond: Ikke helt sikker på dette med relansering – vampyrer virker i alle fall på meg å ha vært “hot” i 150 år sammenhengende. Zombier kanskje litt mer opp og ned. Interessant at du mener fenomenene er så kjønnede. Er kvinner mer opptatte av vampyrer enn menn? Men altså, jeg finner det svært interessant – det du skriver, Øyvind!

Øyvind: Jeg skiller mellom hva jeg oppfatter er den klassiske og den kontemporære formen av disse arketypene. Mytologier skifter med tidene. Jeg tror absolutt at dagens vampyrer er rettet mot kvinner.

Trond: Jeg er enig i at vampyrer kan handle mye om sex og makt.

Torbjørn: Vampyrsjangeren er ganske fersk litteraturhistorise – i betydning at det finnes ikke greske vampyr epos. Så kan man si at det har dannet seg en arketype? Enig med Trond i at vampyrer handler om sex og makt, og det som underliggende tema ligger der fortsatt.

Trond: Er det ikke like fristende for menn å leve seg inn seg inn i en forførerrolle der en slipper å ta konsekvenser?

Øyvind: Nå tar jeg hovedsaklig utgangspunkt i serien “True Blood” og filmen “Twilight” – her er det ikke snakk om forførerroller uten ansvar. Tvert i mot tvinges vampyrene her til å ta ansvar. Makten ligger i de kvinnelige protaogonistenes hender. Den mørke, mystiske skjønnheten er beholdt, men vesentlige karakteristikker er erstattet. En kan kanskje si at vampyrmyten har blitt blandet ut med litt Drage-/Frosksymbolikk? Uansett, vampyren har skiftet rolle. Og jeg ser det skiftet som primært tilpasset kvinnene. Men, uansett…dette er kanskje en avsporing?

Trond: Jeg vil ikke hevde det – vi snakker jo om mannsrollen. Jeg er uansett fan av avsporinger. Jeg har ikke fått med meg True Blood eller Twilight enda, men dette er en interessant utvikling. “La den rette komme inn” virker som en lyrisk liten avsporing til sammenligning. Men også i den fører kvinnen an.

Torbjørn: Har også lest Twilight, undertholdende bøker. Enig i at det ligger et skifte fra den tradisjonelle vampyrfortellingen ved at en kvinnes frivillige overgang til vampyrrekkene er nøkkelen til løsning av konflikten. Men det er også en ungjente-serie som stort sett handler om hvor skummelt det er å forelske seg. og har vel i så måte mer til felles med Silkesvarten enn Bram Stoker.

Trond: Det lages mye ræva film i løpet av et år, mye av den er veldig lite “sjølmedveten”. Det vi husker er det beste fra hvert år. Det er kanskje det samme med spill. Noen år må gå før vi ser hva som er gull. Historien avgjør hva som får stå igjen som klassikere – hva som står igjen som for voldelig, sexistisk, hva som omskaper kjønnsroller og hva som har redda verden.

Trond og Jens: Tenker vi avslutter der.

Ein ny Red Dead Redemption video/presentasjon på heile 4 minutt er gjort tilgjengeleg. Samtidig har journalisten Keith Stuart i The Guardian prøvekjøyrd spelet og gjev ein fyldig og god attest.

1: Uncharted 2
2: Left4Dead2
3: Assassins Creed 2
4: Halo ODST
5: Modern Warfare 2
6: Shadow Complex
7: Borderlands
8: Arma2

1. Trueachievements blir raskere på oppdatere status og dine achievements fordi de nå har et mer effektiv grensesnitt mot databasen til Microsoft.

2. Det viser at Microsoft sin Xbox avdeling tar entusiastiske spillere mer på alvor og ser verdien i at data fra XBL brukes som grunnlag i nettsamfunn. Ganske selvfølgelig spør du oss, vi snakker om gratis reklame. Jeg vet at jeg bruker mer tid enn jeg burde på sjekke diverse achievement saker når jeg har mer nyttige ting å ta meg til. Og det fører til at jeg har mer lyst å kjøpe flere spill. Og så videre.

Flere detaljer rundt dette rett fra kilden: http://www.trueachievements.com/news.aspx. Anbefaler alle XBL medlemmer å registrere seg her. Det er nyttig om du sliter med et achievement og moro å følge med på hva dine venner gjør.