Tokyodebatten raser videre. Etter å ha endevendt temaet “vold i spill” går vi over på Mannsroller. Sjekk ut debatten her, diskusjonen kan eventuelt fortsette i kommentarfeltet.

Trond: Mannsrollen i spill. Flaut å snakke om?

Jens: Vel… Eg meiner: du kan diskutera mannsroller i alle slags forteljingar, ikkje minst film. Det er ikkje ein debatt som eg finn veldig interessant, det blir fort å slå inn opne dører.

Torbjørn: For spill er vel ikke problemet så mye mannsrollen som grunne karakterer og stereotyper

Trond: Ja, stereotyp mannsrolle er vel kanskje det jeg er litt lei av. Mmm, så jeg tenkte ikke på mannsroller generelt, men om det jeg oppfatter som et begrensa utvalg, slik vi finner dem i spill.

Jens: Du speler ikkje GTA og ikkje Assassins Creed så du har litt research å gjera på området… Når du i tillegg har jobba i årevis med Conan så forstår eg at temaet brenn litt?

Trond: Har faktisk spilt litt GTA4, men ikke i multiplayer da.

Jens: Nei det er ingen som spelar det i multiplayer. (dvs “ingen”)

Holger: Eg spelar multiplayer innimellom, men nesten berre omkappkøyring.

Trond: Martin har spilt mye multiplayer, tror jeg – skjønte på ham at det var storveis moro å plyndre byen sammen.

Martin: GTA “coop” var kjekt en stund, men det er jo grenser for hvor manger man kan plage politiet.

Jens: Styringa er heilt koko.

Trond: Han hovedrollen i GTA4, hva heter han? Han framsto som macho for meg, men det fungerer kanskje der fordi det er så parodisk – og han ydmykes gjerne også fordi han ikke greier å gi slipp på rollen når det trengs? (Mulig jeg forveksler macho og voldelig her).

Torbjørn: Uenig. Niko Belic, som er hoverperson i GTA4 er ikke den typiske machomannen. Han har opplevd krigen på Balkan og er en temmelig skadeskutt person som klamrer seg til ønsket om hevn. Jeg opplever ham som en av de mest faseterert og komplekse personene jeg har møtt i et spill, ikke minst fordi Rockstar klarer å skape en kontekst der Nico både kan være utrolig voldelig og likevel en ganske sympatisk person. Det er noen brett/scener mot slutten som jeg opplevde som ganske gripende.

Holger: Samd

Trond: Right, ja, jeg har ikke spilt mer enn den første øya, så jeg uttaler meg på sviktende grunnlag. Når jeg tenker meg om så var det kanskje mer personene rundt Belic som oppførte seg mer som “typer”, men det er vel typisk for bipersoner (pun intended)

Jens: Siste GTA (DLC) dreiar rundt ein homofil narkoboss, etter det eg forstår så blir miljø og karakterar håndtert veldig smart og ikkje problematisk i forhold til homofile eller andre minoritetar. Heile GTA-serien er jo gjennomsyra av satire og karrikaturar, det er ganske smart gjort.

Torbjørn: I de to påfølgende DLCene til GTA (The Lost and Damned og The Ballad of Gay Tony) spiller du motorsykkelgjengmedlem og høyre hånd til en homofil nattklubbeier. Motorsykkelmannen Johnny Kleibniz er også en ganske kompleks fyr hvor samspillet med de andre i klubben tegner et interessant bilde. Ja – han kan være tøff og brutal, men han er ikke endimensjonal. Mulig dette blir litt avsporing iforhold til Mannsrollen, men poenget er at det jeg opplever som problematisk er den soldatrollen du ofte får tildelt – som i Modern Warfare, Gears, etc. GTA figurene er ikke nødvendigvis progressive familiefedre, men de har dybde.

Trond: GTA4 er kanskje ikke typisk?

Jens: Eg speler kanskje ikkje dei problematiske spela? Kva siktar du til?

Trond: Tja, Gears of War og denslags tenker jeg.

Jens: Gears of war har nok ikkje den store appellen til meg nei. Eg tenkjer ikkje at eg styrer unna pga mannsrollene, det er vel signaler der som seier at dette er litt “grunnt”, det er ikkje direkte givande.

Trond: Jeg spiller det heller ikke, men har sittet og sett på endel når andre spiller. GoW og lignende. Hovedpersonen er mye som “grunten” i Quake eller Doom, en soldat uten andre egenskaper enn å være soldat.

Holger: Ok, no er det rom for misforståingar for ein PS3-mann!- GoW er i mitt vokabular forkorting for God Of War… Å sjå på God Of War har sambuaren min masse røynsle med, og ho fann det tydelegvis ganske underhaldande. Kratos er jo noko av det mest valdelege som finst i spel, men så lenge han riv hodet av demonar og ikkje menneske så verkar det ikkje så ille.

Trond: Jeg er ikke flink på forkortninger…

Jens: Å SJÅ på GoW høyres ut som ein ekte drittjobb.

Trond: Det er interressant sett fra et taktisk synspunkt kanskje. Dekning, dukking, riktig våpen til rett jobb – tenker det samme som du liker i Halo?

Jens: Eg meiner at du har ei veldig feil oppfatting av Halo, men det er ein annan diskusjon…

Trond: Ja, det har vel forhåpentligvis utvikla seg en del siden jeg spilte eneren.

Martin: Jeg syntes ikke det er nødvendig med komplekse karakterer i alle spill. Gears of War funker helt glimrende uten. Master chief er jo den grunneste karakteren i spilluniverset spør du meg, og det er visstnok meningen også, har jeg lest.

Torbjørn: Godt poeng. Det er stor forskjell på FPS og 3rdPS (Modern Warfare og GTA f.eks). Det å se ut fra øynene til personen du styrer gjør at det i større grad er ‘deg’ som er i spillet – avstanden mellom avatar og faktisk person som spiller er mindre. I Half Life blir dette også gjort med overlegg og god effekt – Gordon Freeman er et ubeskrevet blad. Men så byr ikke HL eller Gear of War på vanskelig etiske problemstillinger. “Jorden blir invadert, hjelp oss”. Kjenner av vi beveger oss inn i en ny og like interessant debatt her, etikk er ikke absolutt og konteksten spiller inn. Da blir behandligen av ‘jeg’ personen i spillet viktig.

Trond: Ja, det er et godt poeng, det med forskjellige typer hovedroller til forskjellige typer spill. I film er dette kanskje lettere å godta siden sjangrene i film er tydeligere definert for folk flest. I spill er de fremdeles i et tidlig definisjonsstadium?

Trond: Jeg synes å ha opplevd i film, at det har skjedd en forandring i helterollen i de siste 10-20 årene. Mens helten før i stor grad var en tom beholder som kunne fylles av tilskuer med hvilke egenskaper som helst, har han/hun nå ofte flere klart definerte karaktertrekk, og og også helt utpregede svakheter. Helter har en menneskelighet som før var mer å finne i bipersoner. Ikke at det ikke finnes “tomme” helter lengre – Keanu Reeves spiller vel ikke annet. Kanskje film lærte av tegneserier? Batman – Dark Knight menneskeliggjorde superhelter på samme måte på tidlig 90-tall. Eller omvendt.

Øyvind: Tilspisset konkurranse er for dypt plantet i oss – etiske normer kommer rett og slett til kort ovenfor det biologiske imperativet. Drap = seier.

Torbjørn: Tror du ser bort fra noen tusen år med sosialisering og kultur nå. Og det biologiske imperativet er strengt tatt Formering = Seier.

Trond: Drap er i alle fall den tydeligste form for seier, og attraktiv kanskje nettopp fordi den er så absolutt. De døde slår aldri tilbake.

Øyvind: Mhm. Hollywood har f.eks. skjønt dette. Relansering av zombier uten noen reell sosial kritikk – perfekt egnet og tilpasset for menn som kun vil drepe uten anger eller ansvar. Og relansering av vampyrer – like oppdatert og perfekt egnet for kvinner som vil la seg forføre uten anger eller ansvar.

Torbjørn: Leste en artikkel om Zombies (tror det var Guardian) hvor poenget var at zombier ikke må løpe. Zombier er et metafor for den uungåelige døden, kommer mot deg ubønnhørlig, uten å vike. Du kan utsette slutt med kløkt og kamp, men du kan ikke vinne.

Trond: Ikke helt sikker på dette med relansering – vampyrer virker i alle fall på meg å ha vært “hot” i 150 år sammenhengende. Zombier kanskje litt mer opp og ned. Interessant at du mener fenomenene er så kjønnede. Er kvinner mer opptatte av vampyrer enn menn? Men altså, jeg finner det svært interessant – det du skriver, Øyvind!

Øyvind: Jeg skiller mellom hva jeg oppfatter er den klassiske og den kontemporære formen av disse arketypene. Mytologier skifter med tidene. Jeg tror absolutt at dagens vampyrer er rettet mot kvinner.

Trond: Jeg er enig i at vampyrer kan handle mye om sex og makt.

Torbjørn: Vampyrsjangeren er ganske fersk litteraturhistorise – i betydning at det finnes ikke greske vampyr epos. Så kan man si at det har dannet seg en arketype? Enig med Trond i at vampyrer handler om sex og makt, og det som underliggende tema ligger der fortsatt.

Trond: Er det ikke like fristende for menn å leve seg inn seg inn i en forførerrolle der en slipper å ta konsekvenser?

Øyvind: Nå tar jeg hovedsaklig utgangspunkt i serien “True Blood” og filmen “Twilight” – her er det ikke snakk om forførerroller uten ansvar. Tvert i mot tvinges vampyrene her til å ta ansvar. Makten ligger i de kvinnelige protaogonistenes hender. Den mørke, mystiske skjønnheten er beholdt, men vesentlige karakteristikker er erstattet. En kan kanskje si at vampyrmyten har blitt blandet ut med litt Drage-/Frosksymbolikk? Uansett, vampyren har skiftet rolle. Og jeg ser det skiftet som primært tilpasset kvinnene. Men, uansett…dette er kanskje en avsporing?

Trond: Jeg vil ikke hevde det – vi snakker jo om mannsrollen. Jeg er uansett fan av avsporinger. Jeg har ikke fått med meg True Blood eller Twilight enda, men dette er en interessant utvikling. “La den rette komme inn” virker som en lyrisk liten avsporing til sammenligning. Men også i den fører kvinnen an.

Torbjørn: Har også lest Twilight, undertholdende bøker. Enig i at det ligger et skifte fra den tradisjonelle vampyrfortellingen ved at en kvinnes frivillige overgang til vampyrrekkene er nøkkelen til løsning av konflikten. Men det er også en ungjente-serie som stort sett handler om hvor skummelt det er å forelske seg. og har vel i så måte mer til felles med Silkesvarten enn Bram Stoker.

Trond: Det lages mye ræva film i løpet av et år, mye av den er veldig lite “sjølmedveten”. Det vi husker er det beste fra hvert år. Det er kanskje det samme med spill. Noen år må gå før vi ser hva som er gull. Historien avgjør hva som får stå igjen som klassikere – hva som står igjen som for voldelig, sexistisk, hva som omskaper kjønnsroller og hva som har redda verden.

Trond og Jens: Tenker vi avslutter der.