tokyo

Det er godt å se en debatt om spillanmeldelser. Eneste måte å øke bredden er at det blir etterlyst og debattert. DenUngeHerrHolm har et interessant innlegg som også summerer opp debatten så langt og NRK Kulturnytt på P2 har laget et innslag med kommentar fra Jørgen Kirksæther.

Dette er vel å sparke inn åpne dører i denne sammenhengen, men i prinsippet skal det ikke være noen forskjell på måten spill diskuteres, kritiseres og anmeldes i forhold til andre kulturuttrykk som bøker, film og musikk. De er alle del av populærkulturen og spørsmålet om det er ‘kunst’ eller ikke blir uinteressant. Enkeltverk i hver sjanger har sine styrker og svakheter og blir kritisert deretter.

Spill er kanskje likeverdige, men spill er forskjellig fra de andre uttrykkene og det forklarer delvis hvorfor anmeldelser er som de er.

Umodent medium
Spill har eksistert som populærkulturell sjanger siden åttitallet og det er først i de siste årene vi har sett verk som har en dybde i historie og med karakterer som kan måle seg med film og bøker. Om det skyldes teknologi eller budsjetter er ikke så viktig, poenget er at spill som sjanger har kort fartstid sammenlignet med andre medier. Det betyr at det eksperimenteres mye med form og teknikk. På samme måte som film i sin spede ungdom gikk gjennom en kreativ og kaotisk fase på veien fra filmet teater til eget uttrykk og visuelt språk.

Siden formen ikke er satt er det naturlig for anmeldelser å diskutere helt tekniske aspekter ved spill. En filmanmeldelse ville også nevnt en merkelig eller ny kamerateknikk, men med hundre år på baken er ikke nyskapning så hyppig for film som det er for spill. Muligheten til å utforske nye teknikker minsker naturlig etterhvert som mediet modnes og anmeldelernes fokus vil reflektere dette.

Et godt eksempel er bullet-time, sakte tide modusen som spillet Max Payne var med å introdusere. Revolusjonerende og diskutert opp og ned i sin tid: Er det bra, ødelegger det rytmen, blir det brukt for mye? Nå er det så innarbeidet at diskusjonen går på hvorvidt det er implementert på en god måte i det aktuelle spillet. Det samme kan man si om kikkertsikter i FPS, engang en liten revolusjon, nå en selvfølgelighet. Eller om 3D-spill i seg selv. Listen er lang.

Interaktivitet
Den største forskjellen på spill og andre medier er selvsagt interaktivitet. Det at vi bruker spill istedet for å oppleve dem gjør at det er naturlig å diskutere tekniske og brukermessige aspekter mye mer detaljert. Dette har også med mediets modenhet å gjøre. Bokanmeldere ville diskutert typografi, papirkvalitet og innbinding på bøker om det ikke var standardisert til et nivå hvor bare typografer og designer bryr seg om forskjellene. Typesnitt og ligaturer gjør liten forskjell for leseropplevelsen for de fleste.

Film, tv og bøker har sin sjangerfaste måte å oppleves — vi ser på film og lese bøker nesten helt likt fra verk til verk. Med spill er interaksjonsmodellen helt avgjørende for opplevelsen. Vi deler tilogmed inn spill i sjangre basert på interasksjon: FPS, RTS, Point-and-click, etc. I spillmiljøet er det en nesten religiøs uenighet om FPS er best med konsollkontrollere eller mus og tastatur.

En anmeldelse må derfor diskutere interaksjonsaspektet, både valg av type og implementering av type. For type har f.eks  vi to spill fra samme univers med to helt forskjellig konsepter og interaksjonsmodeller: Halo 1, 2 & 3 vs Halo Wars. De første er klassiske FPS som på mange måter definerte FPS kontroller for konsoll mens Halo Wars forsøker å gjøre det samme for RTS. Implementering av type er ofte mindre avgjørende fordi det etterhvert har dannet seg en standard for hvordan interaksjonen foregår for de forskjellige typene. F.eks. er konsollstandarden for FPS to stikker, en for beveglese og en for kameraretning. Anmeldelsene tar stort sett opp ‘kontrollene’ når spille bruker avvikende oppsett på godt eller vondt.

Unge spillere
TV- og dataspill ble først kommersielt mulig på åttitallet. Det betyr at de som var først ute med VIC 20, ZX Spectrum og Commodore 64 nå ikke er mye over førti — mens hovertyngden av spillere ser ut til å være tidlig i tyveårene. Ikke for å mistro undommen, men interessen er ganske her-og-nå. Se diskusjonsfora i kjølvannet av denne diskusjonen om anmeldelser på f.eks. gamer.no – mye går i “Jammen, jeg bryr meg ikke om historisk/politiske perspektiv, fortell meg om spillet er gøy”. Eller mer direkte “Jeg driter i analyse av Super Mario”

Få skriver uten lesere — og spillpublikummet får de anmeldelsene de ønsker, dvs. stort sett kjøpsveileding. Ikke at det er noe galt i det — filmanmeldelser fyller samme behovet og med spillpriser opp i 600 kr vil man vite hvor det er mest å hente for pengene.

Jeg har stor tro på at spillanmeldelser vil nå samme nivå som vi idag har for anmeldelser av andre kulturuttrykk som film og bøker — vi må bare gjennom en moding av både brukere og medium. Noen må ta tak og dytte spillsamfunnet framover. Tokyo.no er startet nettopp fordi vi som voksne spiller ønsker et sted å skrive om spill og diskutere spil fordi vi mener at det er interessant utover det reint underholdningsmessige. Strengt tatt er det at denne debatten faktisk oppstår (og får sendetid på P2) et tegn på at utviklingen går rette veien.

I Kulturnytts innslag nevner Jørgen Kirksæther at det er en del forskning på spillfeltet, både i norge og utlandet. Der har spillmediene en utfordring — så godt om ingenting av denne forskningen blir tilgjengeliggjort.