Spill er ikke som annen kunst
Alt hva man kommer over på Twitter… Denne gang er det #spillanmanm, altså debatt om spillanmeldelser.
@Monografi klagde i Aftenpoften over at ingen behandler Lego Star Wars som kunst, mens @FrodeSin gråt på Spillbloggen over at ingen bryr seg om hans følelser som spillanmelder, @Katamaren foreslo på Spillpikene at alt blir bedre hvis man bare snakker om det, @runefo beklaget at han bare skriver fjas, og #spillmatic brukte store fremmedord som snekkerpants.
Og ja, det er gode poenger der. Spillanmeldelere burde nok tenke mer på de sosiale implikasjonene av spillets kontekst, og mindre på at det sparker rumpe når blodfontenen står ut av halsstumpen til det dekapiterte romvesenet(Selvom det utvilsomt sparker rumpe). Og spillanmeldere får nok mer dritt enn de fleste anmeldere(Om mest fordi de stiller seg lageligst til for hogg, og dermed fortjener ett kakk eller to). Og ja, alt blir bedre om vi bare snakker om det.
Men å håpe at spillanmeldelser blir mer som “seriøse” anmeldelser, et poeng jeg føler ligger og brumler stille som en undertone i diskusjonen, er likevel for enkelt. Spillanmeldelser bør utvikle seg, men de bør aldri bli som andre anmeldelser fordi spill er ikke som annen kunst. Og det er hovedsaklig to grunner til dette:
- Første grunnen er teknisk og mekanisk. Anmeldelser, i motsettning til hva en viss anmelder påstår(kremt, kremt, @frodesin), er ikke bare anmelderens mening som man kan ta som man vil. En anmeldelse er en anbefaling som anmelderen gir til sine lesere, og hvis den er godt skrevet bør leseren få bedre innsikt i om de selv vil like produktet helt uavhengig om anmelderen likte det eller ei. Fordi all kunst er subjektiv.
Men her skiller spill seg fra annen kunst, for de er ikke like subjektive. Filmer, bøker, tegneserier og musikk er ganske trygge å anmelde, fordi man kan fokusere på sin oppfatning av innholdet. Papirkvalitet eller kompatibilitet med avspillere kommer sjelden inn i bildet. Med spill gjør flere objektive kriterier seg gjeldende, som problemer med frame-rate, diverse bugs som kræsjer hele spillet, og andre tekniske ufinheter.
Og man har også forskjellige kontrollmetoder. Noen spill har alt for mange taster, noen spill kan man ikke forandre på tastene, noen spill har kontroller som rett og slett ikke fungerer slik de skal. Alt dette er objektive kriterier, som ikke alltid er gjeldende for alle, men som må komme med i en god anbefaling. Så ja, Metroid Prime Hunters er kanskje et godt spill, men for meg spiller det ingen rolle siden jeg får krampe i hånden av å holde DSen min for å spille det.
Og jeg er ikke ferdig med teknikk og mekanikk ennå, for i de fleste spillsjangere er det noe som vipper mellom det subjektive og objektive: Spillbalanse. Strengt tatt burde anmeldere ofte holde kjeft om balanse, for som oftest er de aldri er store nok fans av sjangeren til å vite om Street Fighter 4 eller Empire: Total War faktisk er balanserte spill. Det tar månedsvis for virkelig hardcore fans å finne ut av det slikt. Men likevel, sjakk er ikke et like godt spill dersom ene siden har dobbelt så mange brikker. Om spillmekanikken fungerer slik den skal fungere er et mer objektivt kriterie enn man finner i noen annen kunstform, og må inn i anmeldelser.
- Så det andre grunnen. Spill har ikke bare mer objektive kriterier, men de er mer subjektive opplevelser. Med annen kunst kan man snakke om at alles opplevelse av det er unik, men dette er stort sett snakk, og enn om det er unike opplevelser fra forestilling til forestilling, er opplevelsen er delt av de som er der. Med spill er faktisk opplevelsen potensielt unik. Og det er ikke bare store ord. Det er snakk om forskjellige opplevelser.
Spillenes interaktivitet har blitt sett på som et hinder mot historiefortelling av fantasiløse tullinger som Leonard Maltin som mener at spill aldri kan bli ordentlig kunst fordi de alltid må handle om mestring og å vinne. Men det blir å se helt oppned på problemet. Historiefortellende spill bruker mestring og lysten til å vinne som verktøy for å drive spilleren gjennom historien, fordi det er de enkleste verktøy å bruke i et medie som har så mye mer potensiale enn noen annen kunstform. For i kunsten betyr ikke mye potensiale at noe blir lettere å utnytte, men heller tvert imot. Og spill er et medie som kan inneholde alle andre kunstformer, og få betrakteren, eller spilleren, til å forme sin egen kunstopplevelse. Spill er større enn all annen kunst.
Og det er det som gjør det så vanskelig. Ser man film tar det mer aktivitet å skru av filmen enn å se den ferdig, enn hva slags følelsesmessige traumer den tvinger deg igjennom. Å få noen til å aktivt spille seg gjennom lignende opplevelser som hva man forventer fra annen kunst krever umåtelig mye kløkt og rafinerte historiefortellingsverktøy. Verktøy som sakte utvikles i dag.
Så spørsmålet er ikke om spill noensinne kan bli kunst, men når kan kunst en gang vil bli spill. For det vil skje, enn om det tar lang, lang tid.
Så spill er ikke som annen kunst. Dermed bør ikke spillanmeldelser være som andre kunstanmeldelser.
Men for nå er det greit at mange spillanmeldere har et simplistisk fokus på grad av rumpesparking per time, fordi det er ennå skuffende få spill som krever veldig mye dypere analyse i en anmeldelse. Og det tar plass å advare folk om at Xbox360versjonen har bedre frame-rate enn Ps3versjonen, så i medier der plass er en mangelvare er det ikke rart at spillanmeldelser kan bli enkle forbrukerveiledninger.
Men spillanmeldelser utvikler seg sammen med spillmediet. Og i dag føler kanskje noen at spillanmeldere burde være litt mer som ordentlige anmeldere, men i morgen vil alle ordentlige anmeldere prøve å være litt mer som spillanmeldere.
Bra skrevet. Jeg er ikke enig i alt du sier, men mer om det senere.
Godt innlegg. Som Nemolom er det mye jeg ikke er enig i, men du så godt det er å få en grunnlag for diskusjonen.
Mulig at begrepet ‘kunst’ dreier det hele. Spill kan helt klart være kunst, men på samme måte som film, bøker og musikk ofte ikke er kunst (eller Kunst) er mye det som gis ut mer i kategorien for ‘kulturelt uttrykk’ – for å bruke et virkelig vassent begrep.
Jeg har kanskje et langt mindre belastet forhold til begrepet kunst enn mange, både i forstand av “Kulturelle uttrykk”, og Kunsten med stor K. I innlegget bruker jeg definisjonene løst om hverandre, noe som kan være forvirrende. Men i bunn og grunn så er vel påstanden min at spill en gang i framtiden kommer til å være mediet for det viktigste innen Kunst med stor K(og at inntill den tid får spillanmeldelser utvikle seg i sitt eget tempo).
(En konklusjon det nok er lett å være uenig med, hvis man er av den type som liker å ta feil).
Ja – poenget er å være tydelig på hva man legger i kunst. Jeg sliter med den romantiske forestillingen om den store Kunsteren som suger genialitet fra eget bryst. Dessverre er det den mest vanlige konnotasjonen til kunst, så det er greit å presisere. Den pre-romantiske betydning av kunst, altså “håndverk” er mye mer sympatisk. Og spill er i aller høyeste grad håndverk.
Uff, den definisjonen hadde jeg ikke vurdert en gang. Men det er sikkert bare fordi jeg selv er definisjonen på den romantiske store Kunstneren som suger genialitet fra mitt eget bryst, og jeg prøver å ikke tenke for mye på meg selv.
Men det jeg mente med Kunst med stor K var den såkalte høye kunst og/eller kunstinstitusjonen.
Blir ikke det noe av det samme? Når en mystisk verdi som gjør noe til Kunst og annet til vare. Er det på museum må det være kunst? Og motsatt. Folk står foran et bilde og spør “er det kunst?” – som om det var en magisk grense av kunst-kraft som får bildet til å vippe over og bli Kunst.
Reint språklig er vel kunst og kunstig fra samme stamme? Altså noe som er tilvirket, laget – istedet for funnet.
Vil ikke gå for dypt inn på kunstdefinisjonsdebatten, men nei, det blir ikke det samme. Det har generelt ikke vært stor takhøyde for romantiske kunstdefinisjoner i samtidskunsten på lenge. Og det er ikke noen mystisk verdi som gjør forskjellen på kunst og vare, de ganger det er en forskjell er det vel konsensus blant fagfolk lager skillet. Rimelig enkelt og greit.
Og kunst og kunstig har vel alltids noe med hverandre å gjøre, men ikke nødvendigvis i kunsten lenger. Funnet funker også.
Men… hva har nå dette med spillanmeldelser å gjøre?
Vel, enn hvordan man definerer kunst vil spill som medie kunne falle innenfor definisjonen. Og noe av problemet til anmeldere er vel at de nå for tiden de ofte er forbrukerveiledere og/eller entusiaster som står alene i feltet hvor også teoretikere burde stått, og vi mangler vel litt teoretikere ennå.
Men for teoretikere og akademiaen burde jo spill bare bli mer og mer interessant med årene, siden selvom det ikke er veldig mange spill som har intensjonell dybde verdt å studere(Selvom det er en god del, faktisk), er det mer enn nok interessante konsekvenser av spill som man burde se nærmere på.
Og folk ser jo nærmere og nærmere på det, og etterhvert som man får et bredere spekter av teorier og viten, så vil dette smitte over også på de anmelderne som driver hovedsaklig forbrukerveiledning.
Så strengt tatt synes jeg Herr Riley, eller @Monografi, kommer med et ikke-poeng. Man kan ikke klage seg til bedre standard på spillanmeldelser. Det vil komme av seg selv, med tid.
En ting som jeg personlig er litt skuffet over med spillanmeldelser er at det ofte er veldig historieløst, og lite research bak dem. Mange spillanmeldelser nevner ikke f.eks utviklerne eller hva de har laget før, og behandler spill som låner direkte fra gamle spill som om det var første gang.
Ikke for å peke ut Spillmatic som store stygge ulven, for de er en moro podcast, men f.eks da de greide å anmelde House Of The Dead: Overkill, og si at det lignet litt på et sånt gammelt light-gun shooter spill, og at navnet var så uorginalt at det hørtes ut som minst 4 gamle spill og filmer… så får man litt lyst til å kaldkvele dem mens mans skriker “DET ER OPPFØLGEREN TIL MINST 4 GAMLE LIGHT-GUN SHOOTER SPILL OG 1 FILM!!”. Hvor lenge har HotD holdt på? Siden 1996 eller noe? En kjapp kikk på Mobygames eller Wikipedia kunne løst hele mysteriet. 5 minutter er alt det tar.
Og ja, selvom det ikke alltid er rom for masse samfunnteori i en anmeldelse, burde det være rom for litt historie og å sette spillet og utvikleren i en kontekst, for det er faktisk en del av forbrukerveiledningen.
Men meg om det…
La oss bare glemme kunst-biten – det er et interessant sidespor som vi heller kan ta opp igjen senere.
I går kveld fikk jeg oppleve den egentlige grunnen til at spillanmeldelser kan være litt grunne. Planen var å sette meg ned og skrive et skikkelig innlegg som svar til Kims. Men så var den noen som foreslo en runde Halo3 istedet. Og der er problemet: Det er mye morsommere å spille spill enn å skrive om spill.
Og Halo er fortsatt ravende festlig, spesielt sammen med venner. Vi var fem, deriblant @Sofasatan og @Murrik.
Ja det var ein kort men vært underhaldande Halo-session.
Ikkje fordi eg har noko å skryta av men her er stats:
http://www.bungie.net/Stats/GameStatsHalo3.aspx?gameid=1202927496&player=sofasatan
http://www.bungie.net/Stats/GameStatsHalo3.aspx?gameid=1202945584&player=sofasatan
http://www.bungie.net/Stats/GameStatsHalo3.aspx?gameid=1202973826&player=sofasatan
http://www.bungie.net/Stats/GameStatsHalo3.aspx?gameid=1203002205&player=sofasatan
http://www.bungie.net/Stats/GameStatsHalo3.aspx?gameid=1203026487&player=sofasatan
Du viser en imponerende formstigning Sofasatan – gettin’ your game on!
dette er vel statsen jeg er mest stolt av.
Melee
Somebody smashed somebody!
Ranked
10 (0.667)
14.08%
10 (0.667
og selvsagt
Killing Spree!
Kill 5 opponents in a row without dying.
jeg må ha vært full når det skjedde…
pluss at Luke skylder meg 3 steak dinners.
Bare så det er sagt… Å spille FPSspill med joypad er litt som å spille fotball på stylter. Det er kanskje mye kunst bak det, men det er ikke helt som ekte fotball.
Eller du kan si at å spille FPS på konsoll er som å spille håndball med føttene. Som totalt uinteressert i fotball kan jeg godt spille på stylter – poenget er at det er moro.
Det er moro. Og dei som har xbox, halo og nettverkskontakt er rekna som tjenestedyktige og vernepliktige: http://www.tokyo.no/?page_id=797
Poenget var vel at joypad er et handicap i sjangeren. Og forsåvidt har det vært med å senke standarden for FPSer.
Men jo da… Halo kan være moro nok det, når man først blir vant til styltene og den lavere presisjon de bringer. En Xbox360 hadde ikke vært å forakte.
Prøver du å provosere fram en konsoll vs. pc krangel? Får nesten håpe det, eller blir dette litt for dumt.
Selvfølgelig gjør jeg det.
Hva forventer dere når dere torpederer min “Spill er bedre enn kunst”-provokasjon med deres Halosnikksnakk?
Men en krangel om PC mot konsoll er selvsagt ikke så veldig interressant, siden alle vet at konsoll er bedre i så godt som alle sjangrem utenom FPS, RTS, og point&click, og alle som motsier dette tar feil.
Vil ikke kalle det så mye torpedering som total avsporing. Men point taken, Halo-svaldringen fortjener en reaksjon.
[...] Spill er ikke som annen kunst [...]