Braid
Braid
Number None Inc.
Plattform: Xbox 360 Live Arcade, Windows, Mac Os X(snart)
Testa av @Denungeherrholm (Windows)
Man kan ikke skru tiden tilbake.
I alle fall ikke utenfor spillverden, hvor Braid er mer vellykket i sin tidsforvirring enn noe tidligere spill. Med enkle tidsforvrengingsverktøy introdusert inn i et standard todimensjonalt plattformspill forvandles sjangeren til genial gåteløsning, toppet med fantastisk håndmalt grafikk, avslappet musikk, og en dyptpløyende historie som finurlig flettes mot sin overraskende konklusjon.
Programmerer og tidligere GDM-spaltist Jonathan Blow satte av tre år til å lage spillet, som var så godt som fullført da det i 2006 vant designprisen under IGF. Årene som gikk før utgivelsen på XBLA ble flittig brukt til å finpusse hver gåte og finne en kunstner som kunne gi spillet den visuelle glans det fortjente. Resultatet er et spillet så polert at få spill kan stå skulder til skulder med det, utenom Nintendos tidlige klassikere.
Glattpolert spillmekanikk er ikke det eneste det har til felles med gamle Nintendospill, og Braid er gjennomsyret av skamløse hyllester forvandlet til herlig hjernegymnastikk. Donkey Kong er ikke like velkjent når alt beveger seg fram eller tilbake i tid etter hvilken vei man beveger karakteren, og kjente farer inspirert av Super Mario Bros må stadig manipuleres på nye måter for å komme seg videre mot mål som ofte virker like umulig som heltens håpløse jakt etter prinsessen som alltid er i neste slott.
Historien er likevel ikke en lettvekter i Mariostil, og referansene til popkultur veves inn i et fragmentarisk virrvarr av gåtefulle minner, hovedsaklig presenterert i tekst før man åpner hver av spillets 6 verdener og i puslespillbiter som man samler for å åpne slutten av spillet. Men teksten trenger man aldri å lese, bildene gir deg mer enn stemning enn noen klar tolkning, og bare den som ønsker det fanges i spindelvevet av tap og ensomhet på heltens krypende reise nedover mot dypet hvor prinsessen tilsynelatende skal sitte ventende i sitt slott for å belønne helten og tilgi hans feil.
Valget av kunstner til å illustrere tidsgalskapen falt med stort hell på nettserietegneren David Hellman, som illustrerer rikt med en fabelaktig blanding av retronaivitet, melankoli, og en litt skummel undertone, dyktig animert over tåkefulle bakgrunner der skyene overlapper hverandre i et fargerikt kaleidoskop ut av en drøm.
Og selvom historien er helt mulig å hoppe over, flettes bilde, tekst, og spillmekanikk elegant sammen og innbyr til nysgjerrighet, så det skal godt gjøres å ikke falle inn i spillets nedtonte og undringsfulle sinnelag. Til slutt belønnes man med en vri som er en fryd enn om man har fulgt historien eller ei.
Braid har selvsagt sine problemer. Hovedsaklig at det som alle gåtespill er irriterende kjedelig når man ikke aner hva man skal gjøre, og som alle plattformspill er fryktelig frustrerende når man vet hva man men ikke får det til, men gleden av å endelig løse gåtene gjør det verdt det.
Spillet er heller ikke langt hvis man er smart nok til å knekke de til tider djevelske gåtene raskt, eller dum nok til å pløye gjennom det så fort man kan. Men det passer for korte spillsesjoner, og selv må jeg innrømme at i pausene mellom spilløktene var jeg noen ganger så løst i spillets verden at jeg forundret prøvde å gå noen skritt tilbake for å få det knuste glasset til å bli helt igjen.
Men man kan ikke skru tilbake tiden.
Heldigvis er Braid ennå tilgjengelig på XBLA, nettopp nedlastbart til Windows(her, her, her, og her), og snart kommer det til Mac OS X, så det er fullt mulig å gjøre opp for tapt tid.
Hadde jeg gitt karakterer i form av tid hadde Braid fått 13 av 12 timer.
Vel talt om Braid men eg har framleis problemer med å akseptera at dette skulle kunne slå f.eks GTA4 i kritikarkåringar av “årets spill 2008″. Det virka mest som snobberi, for å understreka eit eller anna poeng om at “bra spel” er ikkje nødvendigvis einsbetydande med “stort og dyrt”. (Noko det sjølvsagt er.)
http://www.dagbladet.no/2008/12/18/kultur/wii/spill/pc-spill/playstation_3/4083561/
http://www.gamereactor.no/aretsspill08/x360/?pos=1
Eg har berre testa demoen av Braid men eg sat igjen med kjensla av at dette virka (mildt sagt) oppskrytt.
Tror jeg er enig med deg i at fjoråret var året hvor kritikere skulle gjøre opp for at de er teite dumme dyr som tidligere hadde gitt dårlige scores fordi spill ikke er 40 timer lange og i glattpolert 3D.
Jeg har ikke testet demoen, men det er først litt uti at Braid viser sine beste sider. For meg er det definitivt ikke fjorårets Game Of The Year, men det er et unikt spill som man ikke bør gå glipp av.
GTA4 syntes jeg selv var forferdelig oppskrytt. Det var veldig moro de første 20 timene, men etter det kom rød ring på Xboxen så skjedde det jo ingenting.
…
…
Mitt personlige “årets spill 2008″ var nok No More Heroes. Ikke verdens beste spill, med lavt budsjett, repeditivt gameplay, masse bugs, intensjonelt kjedelige seksjoner…. Men mer herlig galskap i et spill har jeg ikke sett. Og er ikke det det viktigste?
Uansett… Jeg må finne noe spill å anmelde som jeg ikke gir høyere poengsum enn skalaen min inneholder. Ellers kan jeg jo virke som om jeg er slepphendt med karakterene, og det er jeg jo ikke!
Joda, men vår jobb er ikkje heller å slakte dritt. Det er viktigare å løfte fram det vi meiner andre folk bør bruke tid på. Når det gjeld poengskalen/ane din(e) så er du ganske konsekvent på å sprenga den/dei. Det kan jo kallast litt påfallande, ja.
Men det må vel være klart at en buskap er hakket bedre enn 13 timer… Så folk burde ikke ha noe problem med å forstå mine skalaer.
Ja, ingen skal kunna påstå at du ikkje har vore tydeleg
Testa demoen, og det er utvilsomt fint å se på. Normal vanskelighetsgrad. Annoying bakgrunnsmusikk (som man kan slå av selvsagt). Ikke helt umulig at jeg kjøper fullversjonen når anledninga byr seg.
Men revolusjonerende? Nei. (Var det jeg egentlig skulle si).
Trenger spill være revolusjonerende?
Noe av det som nok gjorde at Braid får så mye skryt som det får, utenom at gåtene er så vellagete og grafikken såpass pen, er nok at historien er forferdelig “clever”, og uten å nødvendigvis bruke ordet revolusjonerende så er den uansett helt unik.
(og man trenger ikke følge med på den heller, noe som alltid er praktisk i spill).