- - - - - - - - - - mandag, august 16, 2004 - - - - - - - - - -
OH NO!
Jeg fyller nå 20 år for femte gang på rad! Kommer jeg noensinne til å bli eldre?
Selv om jeg intelligens-messig for lengst har passert tredve, ser jeg fortsatt ut som en sytten-åring. Når vil universet komme i balanse? Kan vi ikke bare ta på oss ekstra stramme bukseseler og bli enige om at nå er det nok? Når vil Marie Curie komme tilbake og forklare oss veien til Göteborg?
Jeg renner over av retoriske spørsmål.
UANSETT:
Jeg var og så på en visning av filmen Hawaii, Oslo tidligere i aftes, og bare fordi damen med mikrofonen før filmen ba oss innstendig om ikke å skrive noe om filmen, spesielt på internett, skal jeg her skrive litt om Hawaii, Oslo:
Filmen, som er skrevet av Halvard Rosenhatt Egg og regissert av Eirik Proppe, er som en slags blåkopi av Magnolia hvor de ikke har brukt hard nok kulepenn eller blåpapiret var ganske utslitt. En blek kopi altså.
Fint filmet, ok art direction av Skeivind Platå, og et lydspor (av John Erik Kaada tror jeg) så pretensiøst at selv en svidd neger ville rødmet. De ca. 500 hovedrolleinnehaverne mumler seg om kapp gjennom hele filmen. Det var én gang jeg skjønte hva noen sa, og det var da en liten gutt (som åpenbart var kidnappet fra settet til en Adelsten-reklame) stod inne i en kirke og skrek faen FAEN FAAAN FAAAAAAN i beste Wham! & Wennerød-stil.
Etter å ha sett denne filmen får man inntrykk av at Oslo består utelukkende av Birkelunden, Toftes gate og Nybrua, og her bor det ca. 10 mennesker, hvis skjebner er så tett vevd sammen at en av dem må DØ før filmen kan slutte og vi får lov til å gå ut på gatene igjen hvor folk snakker normalt. Skaperne har heller ikke klart å holde fingrene unna klisjeer som «mann lukker seg inne på institusjon FORDI HAN IKKE KLARER Å HÅNDTERE FØLELSENE SINE I "DEN VIRKELIGE VERDEN"» og "skaphomofil mann går til ekstreme lengder for å oppnå samvær med heterofil fyr som utnytter førstnevntes tillit og kjærlighet" samt "engler går rundt på jorden i lavtlønnede yrkesgrupper og passer på oss". Da englene sa til hverandre «mumle mumle er ikke hva du gir deg ut for å være du!» «mumle mumle ikke du heller!» himlet jeg så høyt med øynene at jeg tror jeg så min egen hypofyse.
Uheldigvis ble jeg sittende rett bak den 210 cm høye regissøren på de trange Eldorado-setene, så jeg så egentlig ingenting av filmen. Men det var en interessant tretimers mumle-seanse i 5.1 Dolby DTS.
Alt i alt en interessant film. Terningskast 6.
Nå skal jeg høre på gospel og raspe meg selv i fingeren.
Jeg fyller nå 20 år for femte gang på rad! Kommer jeg noensinne til å bli eldre?
Selv om jeg intelligens-messig for lengst har passert tredve, ser jeg fortsatt ut som en sytten-åring. Når vil universet komme i balanse? Kan vi ikke bare ta på oss ekstra stramme bukseseler og bli enige om at nå er det nok? Når vil Marie Curie komme tilbake og forklare oss veien til Göteborg?
Jeg renner over av retoriske spørsmål.
UANSETT:
Jeg var og så på en visning av filmen Hawaii, Oslo tidligere i aftes, og bare fordi damen med mikrofonen før filmen ba oss innstendig om ikke å skrive noe om filmen, spesielt på internett, skal jeg her skrive litt om Hawaii, Oslo:
Filmen, som er skrevet av Halvard Rosenhatt Egg og regissert av Eirik Proppe, er som en slags blåkopi av Magnolia hvor de ikke har brukt hard nok kulepenn eller blåpapiret var ganske utslitt. En blek kopi altså.
Fint filmet, ok art direction av Skeivind Platå, og et lydspor (av John Erik Kaada tror jeg) så pretensiøst at selv en svidd neger ville rødmet. De ca. 500 hovedrolleinnehaverne mumler seg om kapp gjennom hele filmen. Det var én gang jeg skjønte hva noen sa, og det var da en liten gutt (som åpenbart var kidnappet fra settet til en Adelsten-reklame) stod inne i en kirke og skrek faen FAEN FAAAN FAAAAAAN i beste Wham! & Wennerød-stil.
Etter å ha sett denne filmen får man inntrykk av at Oslo består utelukkende av Birkelunden, Toftes gate og Nybrua, og her bor det ca. 10 mennesker, hvis skjebner er så tett vevd sammen at en av dem må DØ før filmen kan slutte og vi får lov til å gå ut på gatene igjen hvor folk snakker normalt. Skaperne har heller ikke klart å holde fingrene unna klisjeer som «mann lukker seg inne på institusjon FORDI HAN IKKE KLARER Å HÅNDTERE FØLELSENE SINE I "DEN VIRKELIGE VERDEN"» og "skaphomofil mann går til ekstreme lengder for å oppnå samvær med heterofil fyr som utnytter førstnevntes tillit og kjærlighet" samt "engler går rundt på jorden i lavtlønnede yrkesgrupper og passer på oss". Da englene sa til hverandre «mumle mumle er ikke hva du gir deg ut for å være du!» «mumle mumle ikke du heller!» himlet jeg så høyt med øynene at jeg tror jeg så min egen hypofyse.
Uheldigvis ble jeg sittende rett bak den 210 cm høye regissøren på de trange Eldorado-setene, så jeg så egentlig ingenting av filmen. Men det var en interessant tretimers mumle-seanse i 5.1 Dolby DTS.
Alt i alt en interessant film. Terningskast 6.
Nå skal jeg høre på gospel og raspe meg selv i fingeren.
0 innskytelse(r):
