- - - - - - - - - - tirsdag, mai 04, 2004 - - - - - - - - - -
Rekings fødselsdag
Det var det året han fylte 15. Han hadde akkurat pakket sammen eiendelene sine i den fine lille kofferten, den med bilde av Snusmumriken på. En flaske hostesaft, en brille, kalkulatoren han fikk i dåpsgave, statuen av den lille storken – alt var der, alle tingene hans. Nei, vent! Det var noe som manglet. Reking så seg rundt i værelset. Blikket falt på den tomme kommoden, alle skuffene gapte som spurveunger som ventet på mat. Garderobeskapet var like tomt, og det var ingen ting igjen i balja bak døra. Men det var noe som manglet, én liten ting. Reking hadde telt tingene sine da han pakket dem ut for fire uker siden. Nitten ting hadde han hatt med seg til dette gudsforlatte stedet. I kofferten hans nå lå det bare atten.
Selvfølgelig! tenkte Reking høyt, og skvatt av sin egen stemme. Kyllingbenet mitt! Kyllingbenet han hadde spart på fra det deilige koldtbordet på likvaket til onkel Gosselaar. Han husket tydelig hvor han hadde lagt det, og det var veldig stort til et kyllingben å være, så det var rart om det hadde kommet bort. Noen måtte ha tatt det. Noen måtte ha stått på en stol for å rekke opp til hemsen med den hensikt å bortføre kyllingbenet hans! Tanken gjorde ham vill og striks. Med to skritt var han borte ved hustelefonen. Men nei, han kom på bedre tanker. Han ville ikke lenger spille rollen som herskesyk godsherre, han ville ikke bli som sin far, måtte ikke!
Litt senere på toget sov han med hodet mot vindusruten. Det undulerende Østfoldlandskapet og svillenes taktfaste rumba hadde dysset ham i søvn allerede ved Mosseporten. I drømmen var han en auteur, en krysning mellom Pier Paolo Pasolini og Arlo Guthrie, og han skapte verdens søteste marshmellow – manet den frem med sine egne hender. Han satte seg ned for å spise skaperverket sitt idet han innså at det hele bare var en drøm og toget saknet farten.
På perrongen ble han møtt av den gufneste blomkarse han kunne tenke seg, og en stemning av lettet forferdelse bredte seg over ham da han så sin biologiske fetter stå og vente på ham. Etter 1814 hadde ikke familien til Reking vært helt seg selv. Han husket godt hvordan det hadde vært i gamle dager, da selv jødene måtte bukke når familien Reking hurpa forbi i en karjol av 14 karat Kongsberg-sølv. Noen hadde låra en Radionette reiseradio på hodeputen. Meksikansk lavmål, tregenerasjons klezmermusikk og septiktanken rundt på NRK P3. Nå nå nå nå nånå nå nå nå nå.
Det var det året han fylte 15. Han hadde akkurat pakket sammen eiendelene sine i den fine lille kofferten, den med bilde av Snusmumriken på. En flaske hostesaft, en brille, kalkulatoren han fikk i dåpsgave, statuen av den lille storken – alt var der, alle tingene hans. Nei, vent! Det var noe som manglet. Reking så seg rundt i værelset. Blikket falt på den tomme kommoden, alle skuffene gapte som spurveunger som ventet på mat. Garderobeskapet var like tomt, og det var ingen ting igjen i balja bak døra. Men det var noe som manglet, én liten ting. Reking hadde telt tingene sine da han pakket dem ut for fire uker siden. Nitten ting hadde han hatt med seg til dette gudsforlatte stedet. I kofferten hans nå lå det bare atten.
Selvfølgelig! tenkte Reking høyt, og skvatt av sin egen stemme. Kyllingbenet mitt! Kyllingbenet han hadde spart på fra det deilige koldtbordet på likvaket til onkel Gosselaar. Han husket tydelig hvor han hadde lagt det, og det var veldig stort til et kyllingben å være, så det var rart om det hadde kommet bort. Noen måtte ha tatt det. Noen måtte ha stått på en stol for å rekke opp til hemsen med den hensikt å bortføre kyllingbenet hans! Tanken gjorde ham vill og striks. Med to skritt var han borte ved hustelefonen. Men nei, han kom på bedre tanker. Han ville ikke lenger spille rollen som herskesyk godsherre, han ville ikke bli som sin far, måtte ikke!
Litt senere på toget sov han med hodet mot vindusruten. Det undulerende Østfoldlandskapet og svillenes taktfaste rumba hadde dysset ham i søvn allerede ved Mosseporten. I drømmen var han en auteur, en krysning mellom Pier Paolo Pasolini og Arlo Guthrie, og han skapte verdens søteste marshmellow – manet den frem med sine egne hender. Han satte seg ned for å spise skaperverket sitt idet han innså at det hele bare var en drøm og toget saknet farten.
På perrongen ble han møtt av den gufneste blomkarse han kunne tenke seg, og en stemning av lettet forferdelse bredte seg over ham da han så sin biologiske fetter stå og vente på ham. Etter 1814 hadde ikke familien til Reking vært helt seg selv. Han husket godt hvordan det hadde vært i gamle dager, da selv jødene måtte bukke når familien Reking hurpa forbi i en karjol av 14 karat Kongsberg-sølv. Noen hadde låra en Radionette reiseradio på hodeputen. Meksikansk lavmål, tregenerasjons klezmermusikk og septiktanken rundt på NRK P3. Nå nå nå nå nånå nå nå nå nå.
