withnail og eg satte oss ned i sofaen.

hva er det på fjernsynet, spurte whitman.

toro, svarte jeg, med hårek i håret.

han stirret hardt på meg, og plutselig kjente jeg skyldfølelsen som egentlig hadde vært der hele tiden. det var ikke meningen at man skulle snakke sånn til hverandre, og i hvert fall ikke i påsken.

han løftet en øks, og tok tre skritt mot meg. jeg tok tre skritt bort.

hva tenker du å gjøre, spurte jeg. stemmen min var bare en keramikkflis i værelsets pantheon, og frykten var en freske. agorafobien hadde strupetak på meg.

han trengte ikke svare. med en kraftig overarmsbevegelse kylte han øksen mot nakken min. den sylskarpe eggen trengte gjennom margen på første hugg, og med det tredje kuttet han den siste nerven. hodet var frigjort fra kroppen.

med en grasiøs kurvet bevegelse lettet hodet fra halsen og kroppen som hadde holdt den fange i 13 år. nå var den sin egen herre, nå var den fri.

i 19 timer svevde hodet, hjernen lettere enn luft, munnen full av varmluft. vinden førte det mot ulan bator. men før det nådde dit støtte det på et høytrykk som tvang det ned, og det landet i sanden. øynene stirret på to føtter.

hva i huleste, sa en stemme. følelsen av kul agurk. ørene lyttet.


fortsettes neste påske…