Alt dette pratet om lomo fikk meg til å titte i den gamle foto-kommoden min, den som jeg ikke har rørt siden 2001, og dette ledet meg videre til mitt psykopatiske lager av opptak av diverse sort. Et veldig raskt anslag avslører at jeg har ca:

• 25-30 t DV-opptak.
  
• 5-10 t Hi8-opptak.
  
• 30-60 min Super 8-opptak.
  
• Utallige 35 mm-negativer. Alle umerkede.
  
• 5 t diktafon-opptak (microcasette).
  
• Sikkert 100 t opptak på vanlig MC (jeg tipper at 90% av dette er opptak av Gary Moore og Aerosmith fra Radio 1 m/ Lise Askvik og Bjørn Faarlund fra 1990-1993).
  
• 150-200 MiniDisker, alle sirlig merket.
  
• I underkant av 100 polaroid-bilder. 90% av dem er av folk jeg ikke kjenner og aldri har sett før. Hvor kommer de fra?
  
• Hundrevis av VHS-kassetter, få av dem er merket.
  
• 100 Kg papir med tegninger og uleselige notater.
  
• Alt jeg har laget på data siden 1990, fordelt på:
  • 1990-1995: 200 3,5" HD-disketter (= ~400 Mb)
    
  • 1995-1999: 15 Zip-disketter (= ~2 Gb)
    
  • 1999-2002: 50 CD-R plater (= ~35 Gb)
    
  • 2002-2003: 15 DVD-R plater (= ~70 Gb)
    
  
  

Gjør dette meg til en 100% maniac eller bare 50%? Jeg har også fortsatt mesteparten av kvitteringer og billetter fra alt jeg gjorde i perioden 1990-1997. Moren min har alle melketennene mine. Hvorfor tar vi vare på så mye dritt? Jeg hater samlere!!!