Da jeg var liten satt jeg ofte på luftmadrassen og klistret radmagre Preben full av penicillin. Men en gang mens jeg var liten var jeg hos en venn med vanlig barne-humor. Han hadde mange Pyton-blader. I ett av de leste jeg noe som festet seg, og det har fulgt meg gjennom hele oppveksten. Det var en historie om en mann og katten hans som reiser til stranden, og så går de i en kiosk, og da sier mannen til seg selv «Piggtråd og gummihjul, piggtråd og gummihjul, piggtråd og gummihjul, piggtråd og gummihjul, piggtråd og gummihjul, piggtråd og gummihjul … GULP!» Dette var så lurt sagt, syntes jeg, at jeg aldri har klart å glemme det. Dette sitatet har jeg ofte trukket frem nåe jeg har vært usikker, ensom, forfulgt, forhatt, kuet og vrengt, og det har hjulpet meg gjennom harde tider. Som f.eks. da jeg manglet belte.

Og til min digre glede ble denne historien trykket på nytt i et Gorilla-blad forleden, og det viste seg å være en av disse «Fürherhunden Adolph»-historiene som jeg er blitt så glad i. Det var et herlig gjensyn kan dere tro. Piggtråd og gummihjul, piggtråd og gummihjul, piggtråd og gummihjul, piggtråd og gummihjul, piggtråd og gummihjul, piggtråd og gummihjul, piggtråd og gummihjul, piggtråd og gummihjul … GULP!!!!!

Har dere sett Pianisten? Gå og se Pianisten.

Vadmel og hakkespett, vadmel og hakkespett, vadmel og hakkespett, vadmel og hakkespett, vadmel og hakkespett … GULL!