- - - - - - - - - - fredag, juni 27, 2003 - - - - - - - - - -
Erik Falk, aktuar i Kommunal Landspensjonskasse
Så du vil vite hva jeg driver med? På en helt vanlig dag. OK. Greit for meg. Jeg mener, aktuar, ikke sant. OK. Jeg tar det fra start. Begynner på begynnelsen, og så jobber jeg meg framover. Det høres logisk ut. Aktuarer tenker logisk. De har jo gått på universitetet, må vite. Jeg er aktuar. Jeg tenker logisk. Så jeg tar det fra start. Begynner på begynnelsen, og så jobber jeg meg framover. En helt vanlig dag. Som aktuar. Vi kan jo kalle det en tirsdag. Eller onsdag. Det er egentlig ikke så viktig.
Jeg står opp om morran. Hvis de spiller fengende toner på radioen, hopper jeg litt for å våkne ordentlig. Spiser to brødskiver. Som regel med syltetøy. Kanskje en med ost. Og melk. Ingen drikk kan erstatte melk. Jobben begynner åtte. Jeg er der som regel halv ni. Flexitid var et begrep jeg aldri lærte om på universitetet. Det er mulig at dagens unge lærer mer om det. Mye har forandret seg på de fire årene siden jeg var ferdig å studere.
For mitt vedkommende er jobben KLP. KLP er en ganske så kort måte å si Kommunal Landspensjonskasse på. Kontorene ligger i Karl Johans gate. Noen vil sikkert si at det bare er et steinkast fra slottet, men jeg har aldri forsøkt. Det er mange som ikke vet hva KLP er for noe, selv om det er et av norges største livsforsikringselskap. Stort sett driver vi med tjenestepensjon for kommunalt ansatte. Det er stort sett det jeg driver med også. Sammen med fire andre aktuarer i aktuaravdelingen. I tillegg har vi en aktuar til som driver med noe annet.
De viktigste tingene på kontoret mitt (jeg har et eget kontor) er en PC, telefon, kalkulator og drøssevis av papirer, lister og ringpermer med papirer og lister. Inn dit kommer jeg altså på en helt vanlig dag. Klokken halv ni. PCen skrus på. Jeg sjekker om noen har sendt meg mail. Og kanskje sender jeg mail til noen. Regneark. De som trodde at et stetoskop eller skiftenøkkel var mitt viktigste verktøy tok skammelig feil. Mesteparten av tida går med til å jobbe med regneark og annen programvare for PC.
Stort sett er poenget å finne ut hvor mange penger som skal settes av nå for å ha nok penger til å betale pensjon en gang i framtida. Det kan kanskje høres enkelt ut, men det er faktisk ganske komplisert. For eksempel vet vi ikke hvor lenge folk kommer til å leve. Vi vet ikke hvor mange som kommer til å få uførepensjon. Vi vet ikke når de som kommer til å få uførepensjon kommer til å få uførepensjon. Vi vet ikke hvor mange som er gift når de dør, sånn at vi må betale ektefellepensjon. Og vi vet ikke hvor mye rente vi får på pengene vi har i dag. I tillegg er vår pensjonsordning slik at vi ikke vet nøyaktig når folk går av med pensjon (fleksibel pensjoneringsalder), og hvor mye de får i pensjon (utbetalingen samordnes med pensjon fra folketrygden).
Alle de tingene vi ikke vet, må vi gjette på. Ved hjelp av statistiske metoder og matematiske modeller prøver vi å gjette mest mulig riktig. Så settes gjetningene sammen til hovedgjetningen på hvor mange penger som må settes av for å ha nok penger til å betale pensjon en gang i framtida. Gjetter vi for lite, taper selskapet penger. Gjetter vi for mye, blir forsikringspremien så høy at kommunene vil forsikre seg andre steder i stedet, (og da taper også selskapet penger).
De beste gjetningene gjør man selvfølgelig på grunnlag av hva som har skjedd tidligere. Til sammen er det informasjon om rundt 500.000 personer i KLPs registre. Dette gir gode muligheter for å analysere. Gjetningene våre finjusteres hele tiden, og spesielt er årskiftet med regnskapsavslutning viktig gjettetid.
På en helt vanlig dag er det lunsj sånn ca. kvart over elleve. KLP har rundt 300 ansatte i Oslo. Den største avdelingen er forsikringsavdelingen som jobber mot kunder og pensjonister. Mange jobber også i finansavdelingen. De går i dress, og prøver å finne ut hvilke aksjer som er de lureste å kjøpe. Mange jobber med IT og data. Noen jobber i en skadedel av selskapet, for KLP driver også litt med skadeforsikring. Og noen jobber i eiendomsdelen av selskapet, for KLP eier mange store hus. Noen få i KLP er pene damer. De kan jeg se på mens jeg har lunsjpause. Kantina har grei mat. Av og til varm. Av og til vafler. Stort sett billig.
Folk er egentlig ganske forskjellige. Noen er eldre enn andre som er yngre. Sånn var det ikke på skolen. På skolen var alle stort sett like gamle. Mange av de som jobber i KLP synes det er morsomt å snakke om været, sport, familien sin og hva vi har på brødskiva. Det synes jeg sjelden. Av og til prater vi om andre ting også.
På en vanlig dag er det også møter. Aktuarene samarbeider mye med data/IT-avdelingen. Vi trenger stadig små programsnutter til våre analyser og beregninger. Det kan de hjelpe oss med. Og så kan vi hjelpe dem hvis de trenger noe hjelp med noen tekniske eller logiske ting i programmene sine.
Av og til snakker vi med folk som vil at vi skal beregne noe for dem. Og det kan vi jo gjøre. Både eksterne og interne folk vil det. Når vi har beregnet ferdig må vi forklare dem hva alle tallene betyr.
Sånn en gang mellom fire og fem går jeg hjem. Eller et annet sted. Som ikke er kontoret. Av og til er det overtid. Men det er ikke så veldig ofte.
Jeg sover godt om natten, og har sjelden ekle drømmer.
Så du vil vite hva jeg driver med? På en helt vanlig dag. OK. Greit for meg. Jeg mener, aktuar, ikke sant. OK. Jeg tar det fra start. Begynner på begynnelsen, og så jobber jeg meg framover. Det høres logisk ut. Aktuarer tenker logisk. De har jo gått på universitetet, må vite. Jeg er aktuar. Jeg tenker logisk. Så jeg tar det fra start. Begynner på begynnelsen, og så jobber jeg meg framover. En helt vanlig dag. Som aktuar. Vi kan jo kalle det en tirsdag. Eller onsdag. Det er egentlig ikke så viktig.
Jeg står opp om morran. Hvis de spiller fengende toner på radioen, hopper jeg litt for å våkne ordentlig. Spiser to brødskiver. Som regel med syltetøy. Kanskje en med ost. Og melk. Ingen drikk kan erstatte melk. Jobben begynner åtte. Jeg er der som regel halv ni. Flexitid var et begrep jeg aldri lærte om på universitetet. Det er mulig at dagens unge lærer mer om det. Mye har forandret seg på de fire årene siden jeg var ferdig å studere.
For mitt vedkommende er jobben KLP. KLP er en ganske så kort måte å si Kommunal Landspensjonskasse på. Kontorene ligger i Karl Johans gate. Noen vil sikkert si at det bare er et steinkast fra slottet, men jeg har aldri forsøkt. Det er mange som ikke vet hva KLP er for noe, selv om det er et av norges største livsforsikringselskap. Stort sett driver vi med tjenestepensjon for kommunalt ansatte. Det er stort sett det jeg driver med også. Sammen med fire andre aktuarer i aktuaravdelingen. I tillegg har vi en aktuar til som driver med noe annet.
De viktigste tingene på kontoret mitt (jeg har et eget kontor) er en PC, telefon, kalkulator og drøssevis av papirer, lister og ringpermer med papirer og lister. Inn dit kommer jeg altså på en helt vanlig dag. Klokken halv ni. PCen skrus på. Jeg sjekker om noen har sendt meg mail. Og kanskje sender jeg mail til noen. Regneark. De som trodde at et stetoskop eller skiftenøkkel var mitt viktigste verktøy tok skammelig feil. Mesteparten av tida går med til å jobbe med regneark og annen programvare for PC.
Stort sett er poenget å finne ut hvor mange penger som skal settes av nå for å ha nok penger til å betale pensjon en gang i framtida. Det kan kanskje høres enkelt ut, men det er faktisk ganske komplisert. For eksempel vet vi ikke hvor lenge folk kommer til å leve. Vi vet ikke hvor mange som kommer til å få uførepensjon. Vi vet ikke når de som kommer til å få uførepensjon kommer til å få uførepensjon. Vi vet ikke hvor mange som er gift når de dør, sånn at vi må betale ektefellepensjon. Og vi vet ikke hvor mye rente vi får på pengene vi har i dag. I tillegg er vår pensjonsordning slik at vi ikke vet nøyaktig når folk går av med pensjon (fleksibel pensjoneringsalder), og hvor mye de får i pensjon (utbetalingen samordnes med pensjon fra folketrygden).
Alle de tingene vi ikke vet, må vi gjette på. Ved hjelp av statistiske metoder og matematiske modeller prøver vi å gjette mest mulig riktig. Så settes gjetningene sammen til hovedgjetningen på hvor mange penger som må settes av for å ha nok penger til å betale pensjon en gang i framtida. Gjetter vi for lite, taper selskapet penger. Gjetter vi for mye, blir forsikringspremien så høy at kommunene vil forsikre seg andre steder i stedet, (og da taper også selskapet penger).
De beste gjetningene gjør man selvfølgelig på grunnlag av hva som har skjedd tidligere. Til sammen er det informasjon om rundt 500.000 personer i KLPs registre. Dette gir gode muligheter for å analysere. Gjetningene våre finjusteres hele tiden, og spesielt er årskiftet med regnskapsavslutning viktig gjettetid.
På en helt vanlig dag er det lunsj sånn ca. kvart over elleve. KLP har rundt 300 ansatte i Oslo. Den største avdelingen er forsikringsavdelingen som jobber mot kunder og pensjonister. Mange jobber også i finansavdelingen. De går i dress, og prøver å finne ut hvilke aksjer som er de lureste å kjøpe. Mange jobber med IT og data. Noen jobber i en skadedel av selskapet, for KLP driver også litt med skadeforsikring. Og noen jobber i eiendomsdelen av selskapet, for KLP eier mange store hus. Noen få i KLP er pene damer. De kan jeg se på mens jeg har lunsjpause. Kantina har grei mat. Av og til varm. Av og til vafler. Stort sett billig.
Folk er egentlig ganske forskjellige. Noen er eldre enn andre som er yngre. Sånn var det ikke på skolen. På skolen var alle stort sett like gamle. Mange av de som jobber i KLP synes det er morsomt å snakke om været, sport, familien sin og hva vi har på brødskiva. Det synes jeg sjelden. Av og til prater vi om andre ting også.
På en vanlig dag er det også møter. Aktuarene samarbeider mye med data/IT-avdelingen. Vi trenger stadig små programsnutter til våre analyser og beregninger. Det kan de hjelpe oss med. Og så kan vi hjelpe dem hvis de trenger noe hjelp med noen tekniske eller logiske ting i programmene sine.
Av og til snakker vi med folk som vil at vi skal beregne noe for dem. Og det kan vi jo gjøre. Både eksterne og interne folk vil det. Når vi har beregnet ferdig må vi forklare dem hva alle tallene betyr.
Sånn en gang mellom fire og fem går jeg hjem. Eller et annet sted. Som ikke er kontoret. Av og til er det overtid. Men det er ikke så veldig ofte.
Jeg sover godt om natten, og har sjelden ekle drømmer.
