Smak og behag kan selvsagt diskuteres så jeg fortsetter litt til.

Personlig synes jeg det virker som Scorschshshsese mer fascineres av volden enn å legge opp til vemmelse og frastøting. Her snakker vi jo tross alt om mye estetikk og lyssetting. Jeg synes hans briljering i klippeteknikk, kameraføring og lyssetting blir litt malplassert i denne sammenhengen. ”Å så flott han fører kamera mens knivene stikker og blodet spruter”-liksom. Voldsestetikken er mer egnet til å bli imponert og fascineres av volden enn å ta avstand fra den. Denne sensasjonspregede fascinasjonen går igjen i de fleste filmene hans. Jeg synes det blir et veldig lettvint argument å si at han viser volden slik den er slik at vi kan ta avstand fra den.

Karakterene synes jeg også blir litt grunne. De blir for endimensjonale og får etter min mening for liten mulighet til å utfolde seg i den grad de burde i et slikt storslått epos. Jeg tror filmen hadde tjent på å rendyrke karakterskildringene bedre, og gjerne i karikaturretning. Hvor vidt det er troverdig eller ei i forhold til livet i New York på 1800-tallet er kanskje ikke så viktig, men det bør jo fungere innenfor sitt eget univers. Personlig synes jeg det er lite her som minner om historisk realisme, og mine personlige assosiasjoner til persongalleri og typetegning går til Mad Max... (For så vidt miljøskildring også, men det er kanskje meningen å gi det hele et psotapokalyptisk preg? Det er vel et forsøk på å skildre en undergangsstemning.)

Og mens jeg er i gang: Slutten virker også malplassert. Den er alt for tett og summarisk fortalt i forhold til hva som har skjedd tidligere i historien. Jeg mener jeg har lest at Scorscchchchhssse selv ville ha brukt noen timer til på avslutningen, og det kunne den absolutt trengt. Fansen får vel vente på directors cut-utgaven på DVD.