Okay. Ja, hverken Leonardi di Caprio eller hun der motspilleren som har halve ansiktet dekket av kjeften er fantastiske skuespillere eller spesielt attraktive i mine øyne. Gi meg heller Johnny Depp eller Kate Winslet om man vil at de skal være unge og vakre. Historien bruker sin tid på å skje, men det synes jeg er greitt. Filmen er blodig, men den er frastøtende blodig og man vemmes over at menneskeliv går tapt - eller, man forskrekkes mer enn i endel andre filmer med vold. Jeg synes alle taperne som levde og bodde i New York på den tiden er relativt troverdig skildret - kanskje karikert, jeg vet ikke - jeg liker karikaturer. Livet var uansett hardt og brutalt, og det får filmen fram. Det er en eller annen slags desperat energi der som jeg har sansen for. Jeg liker kostymene og koloritten, effektene og de hese fløytetonene. I tillegg liker jeg tåpelig sta irer og irriterende selvtilfredse italienere. Mest av alt liker jeg alle birollene og klubba til "The Monk" - og jeg elsker fremdeles barten og flosshatten til Daniel Day Lewis.

Smak og behag.