- - - - - - - - - - torsdag, april 17, 2003 - - - - - - - - - -
her er en fin oppgave for dere, hvis dere vil ha en oppgave: skriv om en typisk dag i deres liv
en dag i mitt liv av TAROT CORNFLAKS
Jeg så en kanin i dag, og antok at det var en due. Den viftet med vingene, noe jeg antok var en oppfordring til å drepe den. Min medlidenhet aner ingen grenser, så jeg løftet min kjepp og benådet den med et kjapt knakk i ryggraden. Den smilte takknemlig til meg mens den seilet inn i ly bak dødens robuste molo. Jeg gikk videre, oppløftet og blodig.
Mitt neste offer var en baker. Han hadde ved flere anledninger terrorisert meg. En spesiell episode hadde etset seg fast i hukommelsen min og plassert ham nest øverst på dødslisten min: ved solvervstider i fjor hadde han lastet ned rugpulver fra saccosekken min og brukt det i bryllupskaken sin! Jeg var ikke meg selv i flere uker, så sint ble jeg. Så jeg benyttet sjansen i dag og knakken ham hardt midt i øyenbrynet. Han kaklet bakover og tippet skakt under lastebilen min. Jeg satte sistnevnte i revers og lot gummihjulene rulle over hans knasekranium. Det skulle altså ikke mer til enn en 18 tonn tung forvokst rattkjelke for å tilintetgjøre min nest beste fiende og sende ham en route til de evige meitemarker.
Så var det tid for frokost. Jeg grep tak i den nærmeste munken, Litor Stefanus, og skjøt ham kraftig med min Lüger 550 fra 1942. Han mottok prosjektilet med en ro og grasiøs ynde som bare en munk kan beherske, og døde noe voldsomt på plenen utenfor klosteret. Jeg trakk det avdøde liket hans etter føttene inn på kjøkkenet og flamberte kjøttet hans på 2000°C. Jeg hørte på Wings over Scandinavia mens jeg spiste to tredjedeler av overkroppen. rersten gravde jeg ned bak likhuset for å spare til senere.
en dag i mitt liv av TAROT CORNFLAKS
Jeg så en kanin i dag, og antok at det var en due. Den viftet med vingene, noe jeg antok var en oppfordring til å drepe den. Min medlidenhet aner ingen grenser, så jeg løftet min kjepp og benådet den med et kjapt knakk i ryggraden. Den smilte takknemlig til meg mens den seilet inn i ly bak dødens robuste molo. Jeg gikk videre, oppløftet og blodig.
Mitt neste offer var en baker. Han hadde ved flere anledninger terrorisert meg. En spesiell episode hadde etset seg fast i hukommelsen min og plassert ham nest øverst på dødslisten min: ved solvervstider i fjor hadde han lastet ned rugpulver fra saccosekken min og brukt det i bryllupskaken sin! Jeg var ikke meg selv i flere uker, så sint ble jeg. Så jeg benyttet sjansen i dag og knakken ham hardt midt i øyenbrynet. Han kaklet bakover og tippet skakt under lastebilen min. Jeg satte sistnevnte i revers og lot gummihjulene rulle over hans knasekranium. Det skulle altså ikke mer til enn en 18 tonn tung forvokst rattkjelke for å tilintetgjøre min nest beste fiende og sende ham en route til de evige meitemarker.
Så var det tid for frokost. Jeg grep tak i den nærmeste munken, Litor Stefanus, og skjøt ham kraftig med min Lüger 550 fra 1942. Han mottok prosjektilet med en ro og grasiøs ynde som bare en munk kan beherske, og døde noe voldsomt på plenen utenfor klosteret. Jeg trakk det avdøde liket hans etter føttene inn på kjøkkenet og flamberte kjøttet hans på 2000°C. Jeg hørte på Wings over Scandinavia mens jeg spiste to tredjedeler av overkroppen. rersten gravde jeg ned bak likhuset for å spare til senere.
