jada, det står i jøkulhåndboka! har dere tenkt på dette med medmennesker og hvordan vi lever inne i hverandres personlige sfære, men like fullt utarter oss som preventive konjunksjoner? jeg så i går på bussen hjem noen inntrykk som jeg nå skal legge dere tungt for hjertet. Husk, det hjertet er fullt av renner munnen over med, så bli nå ikke overrasket om dere begynner å gulpe og sikle blod og andre hemaglobinholdige væsker.
Den røde bussen min kjørte ekstra fort forbi Plata, hvor de narkomane og spedalske bor med hundene sine. Jeg så en mann som kranglet heftig med løse lufta. Plutselig viste han fingern til Popstgirobygget, eller var det kanskje myntet på månen? Han hadde tydeligvis noe usagt med en usynlig mann og gav ham ordentelig juling. Han sparket og slo, men jeg tror ikke noen ble skadet, for det var ingen andre i mange titall meters omkrets. Ikke lenge etter stoppet bussen for Rødt Lys. Utenfor vinduet sto to langere og peket heftig i hver sin retning med utstrakt arm. Det var den mest målbevisste pekingen jeg noensinne har sett, i diametralt antogyne himmelretninger. Ingen av dem sa et ord, de bare stirret hverandre inn i øynene og pekte over hverandres skuldre. Kanskje de telepaterte følgende dialog seg i mellom:

Langer 1: La oss dra til Romsås og få spesialsydd nye skulderputer!
Langer 2: Nei, vi reiser sporenstreks til Lapsetorvet og ser på de vakre rognebærbuskene i rundkjøringen der!
Langer 1: Romsås!
Langer 2: Lapsetorvet!

Hva vet jeg? Like etter gikk bussen tom for diesel utenfor blodbanken, og alle måtte gi noen liter for at sjåføren skulle få råd til taxi til nærmeste bensinstasjon. Samme kveld bestemte jeg meg for å skille meg fra Wibeke Sæter og flytte fra drueplantasjen hennes. Rock meg roll, og to flakser rosevin.