- - - - - - - - - - fredag, oktober 11, 2002 - - - - - - - - - -
No bloggar ein seg jo alle moglege andre plassar enn akkurat her. Det er ikkje sånn det er meint å vera. Frå Herren. For eg er ein reformatert prest. Og det seier eg dykk. At her på Tokyo skal du leva godt og lenge i landet. Det er nemleg dachs for Coca Cola Quiz.
1) Kjøp bøker på loppemarknad og selg dei på gata for tidobbel breeze.
Vinnarar blir med i trekninga av Coca Cola weekend.
"Jippi! Samboer'n min vant Coca Cola weekend for to til Maracesh! Etter å ha solgt ufattelig mange bøker, mottok hun med stor glede en reisegavesjekk til valgfritt feriemål. Hvor skulle vi dra? Det var midtvinters, og vi ønsket sol & varme. De klassiske solfylte øyene, var i dyreste laget i forhold til gavesjekkens størrelse. Etter grundige overveielser, med blant annet studier av globusen, fant vi imidlertid ut at "Maracesh - hmm - det ligger omtrent like langt syd; der er det sikkert godt og varmt…" (FEIL #1). Prisene var dessuten slik at hvis vi tok til takke med uspesifisert bosted (FEIL #2), så hadde vi akkurat nok. Og slik ble det."
Avreise
Avreise nærmet seg. Jeg hadde allerede den gang innsett at jeg var mer enn gjennomsiktlig distré, så jeg var lur nok til å legge passet i jakkelommen allerede kvelden før vi skulle dra (FEIL #3). På morgenen den store dagen dro vi av gårde til bussentralen ved Oslo S i god tid før den oppgitte tiden for bussavgang. Vi var veldig fornøyde med at vi hadde klart å være så tidlig ute, og rigget oss til med wienerbrød i kaféen. Dette smakte så utmerket at vi fant ut at vi måtte ha ett til - til tross for at bussavgangen nærmet seg med stormskritt. Mmmm! Wienerbrød! Stormende skritt altså. "Vi rekker det fint hvis vi går om fem minutter" (FEIL #4). Mm! Wienerbrød er helt sinnsykt! Når vi omsider kom oss ned til avgangshallen hadde vår buss selvfølgelig kjørt - for ved nærmere ettertanke stod det vel 11.25, og ikke 11.35 på billetten… Ja, ja, det går vel sikkert wienerbrød til Gardermoen hele tiden; vi tar neste (FEIL#5). Neste buss gikk om fem timer, så vi måtte altså ta taxi; kr.500,-! Inkl. w.brød. Neste bombe smalt i det vi skulle gå gjennom passkontrollen: PÆNG! Neida.. Men : oops.. passet ligger jo i den andre jakken! Nye fem hundre boools for å få et nytt utstedt på flyplassen, og dermed var regningen for vår "gratis" ferie oppe i ett tusen allerede før vi hadde forlatt landet. Tough shiit man.
Falleferdig og kaldt
Da vi ankom Maracesh, og hadde rigget oss til på hotellrommet innså vi raskt feil nummer én og to. Det var iskaldt på kveldstid (vi hadde med én genser hver som sånn nogenlunde holdt oss varme), og hotellet var mildt sagt pill råttent; skittent, falleferdig og KALDT. Vel, vi gjorde det beste ut av det. Underveis var jeg forøvrig blitt homofil.
God oversikt
Vi benyttet den første uken til å gjøre oss kjent i nærmiljøet; det vil si at vi spanket de lokale markedene for å finne ut av priser og kvalitet, slik at vi ikke skulle bli lurt når vi først startet shoppingen på siste reisedag. Vi hadde nemlig hørt masse om dumme turister som kjøper til overpris av smarte innfødte. De er ikke så smarte. De er dumme dumme dumme. Turister har tross alt utdanning og penger til mat og klær og TV og aviser. De innfødte vet ikke en damn shit. Allerede på dag to følte vi at vi hadde rimelig god oversikt. Vi var svært fornøyde over at vi så langt kun hadde kjøpt noen askebegre (riktig nok uforholdsmessig mange (FEIL #6), men det stusset vi ikke på den gang). Vi våget oss derfor ut på en lengre tur til en større markedsplass for å vurdere nye investeringer. Vi ble gjort oppmerksomme på at selgerne der var enda mer aggressive, men vi var sterke i troen på at vi skulle stå i mot. Dummingene. Aggressive bøller.
Abdullah
På tur til markedet skjedde det imidlertid noe uventet. Vi møtte en SVÆRT hyggelig innfødt som viste en smigrende interesse for hvem vi var og hvor vi kom fra. Han visste en masse om Norge og hadde leste flere av Ibsen's skuespill. Dette var jo selvfølgelig fryktelig spennende. Vi følte oss litt som sosialantropologer som fikk komme bak turistfasaden (FEIL #7). Denne Abdullah syntes tydeligvis at vi var spesielt fascinerende mennesker (FEIL #8). Vel, alle har vel nå gjettet hva som skjedde videre… (Homofil, husker?)
Special price for you my friend
Vi fulgte villig med Abdullah til en "spesiell" bod inne på markedet, hvor vi skulle få "spesielt" gunstige avtaler fordi han hadde et "spesielt" godt forhold til han som drev den. "Special price for you my friend". Da vi kom frem ble vi invitert på te og hyggelig småprat på bakrommet, før de begynte en endeløs seanse med fremvisning av alskens "røverkjøp". Vi var på dette tidspunktet så overveldet av "spesialbehandlingen" vi hadde fått at vi ikke våget å prute (FEIL #9) i særlig grad, og knapt takket nei til noe (FEIL #10). Enden på visa var at vi handlet krydderurter, parfyme- og sminkesteiner og annet VissVass for nærmere 600 kroner. Da vi på kvelden gikk gjennom utbyttet, og regnet på valutaforholdet dalte gode-kjøp entusiasmen vi hadde følt tidligere på dagen flere hakk. Klønepøne. Var vi blitt hjerneskadde?
Utflukt til Maracesh
Da vi i uke 2 skulle på en virkelig lang utflukt til Maracesh for å gå på markedet der, følte vi VIRKELIG at vi var godt forberedt og hadde lært alle triks. Etter mange tips og advarsler var et hovedelement på denne turen etter hvert blitt at vi skulle unngå de mange uautoriserte guidene som opererte der. Disse hadde utelukkende som mål å lure turister til sin spesielle butikk hvor de fikk prosenter av overprisene de tilbød. Vi hadde blitt kjent med en av de ansatte på hotellet som fortalte om denne guide-virksomheten og som bekreftet at den var ulovlig. Nå begynner jeg å bli trøtt. Følger dere med fortsatt eller? Okå, jeg forteller videre.
Hans svoger var altså politimester i Maracesh, og siden denne hotellansatte (også) likte oss spesielt godt, fikk vi tillatelse til å oppsøke denne politimestern og hyle hans navn hvis vi ble plaget av innpåslitne stinkende innfødte. Dette virket jo lovende! For å gjøre reisen virkelig autentisk valgte vi å avstå fra reiseselskapets tilbud om felles transport (FEIL #11). Vi kjøpte vanlig rutebuss-billett, og møtte opp på busstasjonen kl. 06:30 på morgenen.
Hvem "eide" oss?
Det var vanvittig kaldt, bussen var skranglete og uten oppvarming og vi skulle kjøre over en høy fjellpassasje. Eneste stopp underveis var på en skrøpelig "kafé" med begrenset mattilbud og såkalt stå-toalett". Åsså Winerbrød! MMM! Det er heeelt sinnsykt. Godt. Vi var kalde, slitne og relativt tisse-trengte når vi ankom bestemmelsesstedet. Selv var jeg også kåt. Vi var like fullt fast bestemt på å unngå guide-presset (FEIL #12) da vi trådte ut på strasjonsområdet, så med et kobbel på 8-10 hoiende innfødte i hælene satte vi i fullt firsprang av gårde mot markedsplassen. Etter et par spurter og taxi-bytte-manøvrer hadde vi greid å riste av oss alle unntatt to da vi kom frem til sentrum. Disse ville ikke gi seg, og kranglet også heftig seg imellom om hvem som "eide" oss. Da bestemte vi oss for å oppsøke politimesteren for å melde fra om denne ulovlige forfølgelsen (FEIL #13).
Politimesteren
Vi spankulerte inn på hans kontor, og ble faktisk møtt med smil og velvilje når vi forklarte vårt problem. Mesteren tilkalte en undersått og delegerte opprydningsansvaret til han. Han fulgte oss utenfor hvor han oppsøkte våre to plageånder. Etter en kort og intens diskusjon var problemet tilsynelatende løst, og vi smilte stolt til hverandre (FEIL #14). Det var blitt litt mer oppstyr enn godt var, men vi hadde tatt innersvingen på luringene…(FEIL #15) Dumme dumme urbefolkning.
Løsningen
Noen øyeblikk senere var imidlertid situasjonen snudd litt på hodet. Da forklarte nemlig betjenten hvilken løsning han hadde valgt: BÅDE guide nr.1 og 2 OG han selv skulle følge oss rundt på vår heldags rundtur i markedsområdet. Visse språkvansker må ha gjort at vårt egentlig mål med klagen ble misforstått. Men det våget vi selvfølgelig ikke å begynne å forklare etter så mye tumulter. Så: vi, som ønsket å spankulere helt uten innpåslitne selgere, hadde nå det desidert største følge av "rådgivere" rund oss. Vi måtte dessuten gi en solid donasjon til den brave politibetjent under vårt avsluttende møte på ettermiddagen. Dette, skjønte vi, var vanlig og helt nødvendig etter at han hadde brukt hele sin arbeidsdag på å dilte etter oss…
Slik endte altså vårt forsøk på å omgå turistfellene i en fremmed kultur. Det er en jungel der nede. En kjapp gjennomgang av ferieregnskapet i ettertid viste at "gratisreisen" var vår desidert dyreste noen sinne, og vi hadde uhorvelig mange idotiske effekter med oss hjem. Idiotiske kuke effekter. Bare søppel. Etnisk mungojumbo. Men selv om vi aldri senere tok frem igjen askebegere (som egentlig var ganske stygge, dritstygge faktisk. Etnosvindel!), duftende steiner eller snorkeurter fant vi også ut at det hadde vært vår desidert BESTE ferie noen sinne. Mange artige minner og historier… Og sinnsykt koselig altså.
1) Kjøp bøker på loppemarknad og selg dei på gata for tidobbel breeze.
Vinnarar blir med i trekninga av Coca Cola weekend.
"Jippi! Samboer'n min vant Coca Cola weekend for to til Maracesh! Etter å ha solgt ufattelig mange bøker, mottok hun med stor glede en reisegavesjekk til valgfritt feriemål. Hvor skulle vi dra? Det var midtvinters, og vi ønsket sol & varme. De klassiske solfylte øyene, var i dyreste laget i forhold til gavesjekkens størrelse. Etter grundige overveielser, med blant annet studier av globusen, fant vi imidlertid ut at "Maracesh - hmm - det ligger omtrent like langt syd; der er det sikkert godt og varmt…" (FEIL #1). Prisene var dessuten slik at hvis vi tok til takke med uspesifisert bosted (FEIL #2), så hadde vi akkurat nok. Og slik ble det."
Avreise
Avreise nærmet seg. Jeg hadde allerede den gang innsett at jeg var mer enn gjennomsiktlig distré, så jeg var lur nok til å legge passet i jakkelommen allerede kvelden før vi skulle dra (FEIL #3). På morgenen den store dagen dro vi av gårde til bussentralen ved Oslo S i god tid før den oppgitte tiden for bussavgang. Vi var veldig fornøyde med at vi hadde klart å være så tidlig ute, og rigget oss til med wienerbrød i kaféen. Dette smakte så utmerket at vi fant ut at vi måtte ha ett til - til tross for at bussavgangen nærmet seg med stormskritt. Mmmm! Wienerbrød! Stormende skritt altså. "Vi rekker det fint hvis vi går om fem minutter" (FEIL #4). Mm! Wienerbrød er helt sinnsykt! Når vi omsider kom oss ned til avgangshallen hadde vår buss selvfølgelig kjørt - for ved nærmere ettertanke stod det vel 11.25, og ikke 11.35 på billetten… Ja, ja, det går vel sikkert wienerbrød til Gardermoen hele tiden; vi tar neste (FEIL#5). Neste buss gikk om fem timer, så vi måtte altså ta taxi; kr.500,-! Inkl. w.brød. Neste bombe smalt i det vi skulle gå gjennom passkontrollen: PÆNG! Neida.. Men : oops.. passet ligger jo i den andre jakken! Nye fem hundre boools for å få et nytt utstedt på flyplassen, og dermed var regningen for vår "gratis" ferie oppe i ett tusen allerede før vi hadde forlatt landet. Tough shiit man.
Falleferdig og kaldt
Da vi ankom Maracesh, og hadde rigget oss til på hotellrommet innså vi raskt feil nummer én og to. Det var iskaldt på kveldstid (vi hadde med én genser hver som sånn nogenlunde holdt oss varme), og hotellet var mildt sagt pill råttent; skittent, falleferdig og KALDT. Vel, vi gjorde det beste ut av det. Underveis var jeg forøvrig blitt homofil.
God oversikt
Vi benyttet den første uken til å gjøre oss kjent i nærmiljøet; det vil si at vi spanket de lokale markedene for å finne ut av priser og kvalitet, slik at vi ikke skulle bli lurt når vi først startet shoppingen på siste reisedag. Vi hadde nemlig hørt masse om dumme turister som kjøper til overpris av smarte innfødte. De er ikke så smarte. De er dumme dumme dumme. Turister har tross alt utdanning og penger til mat og klær og TV og aviser. De innfødte vet ikke en damn shit. Allerede på dag to følte vi at vi hadde rimelig god oversikt. Vi var svært fornøyde over at vi så langt kun hadde kjøpt noen askebegre (riktig nok uforholdsmessig mange (FEIL #6), men det stusset vi ikke på den gang). Vi våget oss derfor ut på en lengre tur til en større markedsplass for å vurdere nye investeringer. Vi ble gjort oppmerksomme på at selgerne der var enda mer aggressive, men vi var sterke i troen på at vi skulle stå i mot. Dummingene. Aggressive bøller.
Abdullah
På tur til markedet skjedde det imidlertid noe uventet. Vi møtte en SVÆRT hyggelig innfødt som viste en smigrende interesse for hvem vi var og hvor vi kom fra. Han visste en masse om Norge og hadde leste flere av Ibsen's skuespill. Dette var jo selvfølgelig fryktelig spennende. Vi følte oss litt som sosialantropologer som fikk komme bak turistfasaden (FEIL #7). Denne Abdullah syntes tydeligvis at vi var spesielt fascinerende mennesker (FEIL #8). Vel, alle har vel nå gjettet hva som skjedde videre… (Homofil, husker?)
Special price for you my friend
Vi fulgte villig med Abdullah til en "spesiell" bod inne på markedet, hvor vi skulle få "spesielt" gunstige avtaler fordi han hadde et "spesielt" godt forhold til han som drev den. "Special price for you my friend". Da vi kom frem ble vi invitert på te og hyggelig småprat på bakrommet, før de begynte en endeløs seanse med fremvisning av alskens "røverkjøp". Vi var på dette tidspunktet så overveldet av "spesialbehandlingen" vi hadde fått at vi ikke våget å prute (FEIL #9) i særlig grad, og knapt takket nei til noe (FEIL #10). Enden på visa var at vi handlet krydderurter, parfyme- og sminkesteiner og annet VissVass for nærmere 600 kroner. Da vi på kvelden gikk gjennom utbyttet, og regnet på valutaforholdet dalte gode-kjøp entusiasmen vi hadde følt tidligere på dagen flere hakk. Klønepøne. Var vi blitt hjerneskadde?
Utflukt til Maracesh
Da vi i uke 2 skulle på en virkelig lang utflukt til Maracesh for å gå på markedet der, følte vi VIRKELIG at vi var godt forberedt og hadde lært alle triks. Etter mange tips og advarsler var et hovedelement på denne turen etter hvert blitt at vi skulle unngå de mange uautoriserte guidene som opererte der. Disse hadde utelukkende som mål å lure turister til sin spesielle butikk hvor de fikk prosenter av overprisene de tilbød. Vi hadde blitt kjent med en av de ansatte på hotellet som fortalte om denne guide-virksomheten og som bekreftet at den var ulovlig. Nå begynner jeg å bli trøtt. Følger dere med fortsatt eller? Okå, jeg forteller videre.
Hans svoger var altså politimester i Maracesh, og siden denne hotellansatte (også) likte oss spesielt godt, fikk vi tillatelse til å oppsøke denne politimestern og hyle hans navn hvis vi ble plaget av innpåslitne stinkende innfødte. Dette virket jo lovende! For å gjøre reisen virkelig autentisk valgte vi å avstå fra reiseselskapets tilbud om felles transport (FEIL #11). Vi kjøpte vanlig rutebuss-billett, og møtte opp på busstasjonen kl. 06:30 på morgenen.
Hvem "eide" oss?
Det var vanvittig kaldt, bussen var skranglete og uten oppvarming og vi skulle kjøre over en høy fjellpassasje. Eneste stopp underveis var på en skrøpelig "kafé" med begrenset mattilbud og såkalt stå-toalett". Åsså Winerbrød! MMM! Det er heeelt sinnsykt. Godt. Vi var kalde, slitne og relativt tisse-trengte når vi ankom bestemmelsesstedet. Selv var jeg også kåt. Vi var like fullt fast bestemt på å unngå guide-presset (FEIL #12) da vi trådte ut på strasjonsområdet, så med et kobbel på 8-10 hoiende innfødte i hælene satte vi i fullt firsprang av gårde mot markedsplassen. Etter et par spurter og taxi-bytte-manøvrer hadde vi greid å riste av oss alle unntatt to da vi kom frem til sentrum. Disse ville ikke gi seg, og kranglet også heftig seg imellom om hvem som "eide" oss. Da bestemte vi oss for å oppsøke politimesteren for å melde fra om denne ulovlige forfølgelsen (FEIL #13).
Politimesteren
Vi spankulerte inn på hans kontor, og ble faktisk møtt med smil og velvilje når vi forklarte vårt problem. Mesteren tilkalte en undersått og delegerte opprydningsansvaret til han. Han fulgte oss utenfor hvor han oppsøkte våre to plageånder. Etter en kort og intens diskusjon var problemet tilsynelatende løst, og vi smilte stolt til hverandre (FEIL #14). Det var blitt litt mer oppstyr enn godt var, men vi hadde tatt innersvingen på luringene…(FEIL #15) Dumme dumme urbefolkning.
Løsningen
Noen øyeblikk senere var imidlertid situasjonen snudd litt på hodet. Da forklarte nemlig betjenten hvilken løsning han hadde valgt: BÅDE guide nr.1 og 2 OG han selv skulle følge oss rundt på vår heldags rundtur i markedsområdet. Visse språkvansker må ha gjort at vårt egentlig mål med klagen ble misforstått. Men det våget vi selvfølgelig ikke å begynne å forklare etter så mye tumulter. Så: vi, som ønsket å spankulere helt uten innpåslitne selgere, hadde nå det desidert største følge av "rådgivere" rund oss. Vi måtte dessuten gi en solid donasjon til den brave politibetjent under vårt avsluttende møte på ettermiddagen. Dette, skjønte vi, var vanlig og helt nødvendig etter at han hadde brukt hele sin arbeidsdag på å dilte etter oss…
Slik endte altså vårt forsøk på å omgå turistfellene i en fremmed kultur. Det er en jungel der nede. En kjapp gjennomgang av ferieregnskapet i ettertid viste at "gratisreisen" var vår desidert dyreste noen sinne, og vi hadde uhorvelig mange idotiske effekter med oss hjem. Idiotiske kuke effekter. Bare søppel. Etnisk mungojumbo. Men selv om vi aldri senere tok frem igjen askebegere (som egentlig var ganske stygge, dritstygge faktisk. Etnosvindel!), duftende steiner eller snorkeurter fant vi også ut at det hadde vært vår desidert BESTE ferie noen sinne. Mange artige minner og historier… Og sinnsykt koselig altså.
