Det konstateres på tegn.no at ”Roy og Ronny og dem” er noen utilnærmelige tøffinger som folk som Inkalill og Ravn knapt nok tør prate med. Mens resten av seriemiljøet (for eksempel Geir Moen) utstråler en medmenneskelig varme som bare innbyr til kontakt.

Kanskje noen bør gå litt inn i seg selv etter slike påstander, eller kan det være like greit i forhold til både musikk- og tegneseriekarrieren å tylle seg inn i en aura av utilnærmelig mystikk? På den annen side kunne det jo vært fint å jobbe mer med å skaffe seg en mer jovial og hjertevarm stil. Det koseligste er jo når vi alle er venner.