Jeg synes sjørøvere er tøffe, men sjøløver er nesten enda tøffere. Derimot er det ikke laget alt for mange tøffe sjørøverhistorier, verken for film, tegneserier eller litteratur. På film har de en tendens til å bli litt for brutale til å få sympati med (å senke ett annet skip fullt av passasjerer er jo litt terroraktig) eller litt for gentlemannsaktige til å ta alvorlig (sikkert fordi mange av dem ble laget i USA på 40-50-tallet). Jeg tror de som lager sjørøverhistorier har et problem med å konstruere gode historier fordi røverne tross alt var skurker, og hvor skal man plassere fokus?. Det hadde vært kult med en mer revitalisert sjørøverfilm, med mer tredimensjonalle kriminelle. Den kunne vært gjort litt sånn mafia-aktig sånn som Once upon a time in America eller Gudfaren. Har det overhodet vært laget noen sjørøverfilmer siste 30 år? Det eneste jeg kommer på var et litt mislykket forsøk fra Polanski (og Gulskjegg som liksom skulle være morsom).

Skatten på sjørøverøya er imidlertid en klassiker av dimensjoner! Og en av mine all-time favorittbøker med en nærmest perfekt historie. Her er fokus "riktig" plassert også. "God" gutt utplassert på båt med noen gode og noen onde. Infiltrasjon og dobbeltspill. "Hva jeg hørte i epletønna." Og mye spill på myter og legender osv. Og det store havet. Rødskjegg har også en del bra historier (skrevet av Charlier som også skrev Blueberry), men kan på linje med andre Charlierhistorier bli litt for konstruert. Og det er definitivt ikke noe havsaltsmak på tegningene. Sjørøverhistorier må smake havsalt (og ikke Seltin).

Jeg synes for øvrig at de tøffeste sjørøverne er de fra 16-1700-tallet. I historisk lys er det lettere å lage sympatiske skurkebilder. Jeg tror det hadde vært vanskelig å lage noe sympatisk bilde av dagens sjørøvere. Vikingene var jo forresten også sjørøvere.

Hvor mange is og pølser spiste dere forresten i går?