Det siste dyret jeg så var en huskatt som pilte over veien en dag jeg var på vei hjem. Den gjemte seg under en møkkete, blå Opel. Det var ingenting poetisk eller minneverdig ved det.

I Kristiansand dyrepark har jeg aldri vært. Men jeg husker nesehornene i Bahnhof Zoo i Berlin. De er dritstore. Mye større enn på TV. De sto helt stille og så ut som om de var hugd ut i stein. Ganske skumle, var de.