Objekter:
Jeg har alltid likt Japan. En ting er det teknologisk avanserte og fremmedartede folkeferdet, en annen ting er den flotte designen som kommer derfra. Jeg liker japanernes alvor og arbeidslyst - det virker som at de får gjort så mye. Dette kan selvsagt være generelle myter - jeg er sikker på at millioner av japanere kaster bort livene sine foran TV, drikker for mye alkohol og sluntrer unna på jobben, akkurat som oss.

Foreldrene mine var aktive. Da de var unge giftet de seg i Oslo, så dro de til sjøs. I Kyoto tok de 2 uker i land. Det var bryllupsreisen deres. Jeg aner ikke hva de gjorde der, men jeg går utifra at de oppførte seg som turister flest. Da jeg var unge var det derfor 3 ting som minnet meg om Japan:

1. Brudebildet. I Kyoto fikk de overført motivet fra brudebildet til et fat, så istedetfor for å stå og henge i et vanlig brudebilde over peisen, så smiler de ned fra et porselensfat.
2. Finserviset. Dette er et innholdsrikt 12-delers(?) sett. Store tallerkener med blekt lotusblomstmotiv og ren, enkel design. Sausemuggen sluttet aldri å fascinere meg. Hvorfor satt asjetten fast til mugga?
3. Spilledåsen. Dette er en dukke i rød kimono montert på en svartlakkert boks. Når boksen trekkes opp så roterer dukka og nikker, mens melodien "Soloppgangens land" (eller hva den nå heter) spilles.

Disse tingene ble alltid behandlet med en viss respekt, sikkert både fordi de var minner, og fordi de var knuselige. Jeg antar jeg fremdeles knytter Japan til den følelsen - respekt for tingene. Senere har jeg sett på film at japanere faktisk ser ut til å ha et eget forhold til ting, som samuraisverd, tekopper og skriftruller. Av religionen deres forstår jeg det slik at enkelte klipper, fjell og steder er hellige fordi det bor ånder i dem. Jeg går derfor utifra at koblingen mellom Japan og ting med sjel kanskje ikke er helt på jordet.