For tiden er jeg skikkelig glad i blues. Men ikke sånn blues som er så typisk blues. Med en sånnen takt som går igjen på alle låter. Nei, gamel blues.
Blues fra 20, 30, 40 og 50 tallet.
Det er nokså gøy. Også får jeg liksom et perspektiv på musikken som er fint å ha.
Det er vrient å si at akkurat nå digger jeg..., fordi, det forandrer seg hele tiden.
Så nå går det i Bo Diddely, John Lee Hooker, Slim Harpo, Robert Johnson, Sleepy John Estes og Howlin' Wolf.
Disse karene lager blues som er så kraftig og tidløs at det halve kunne vært nok.

Sammtidig lytter jeg til den Nigerianske herren Fela Kuti. Det er ikke så gammelt. Men bra.
Han døde av aids i 97. Sånn går det visst med afrikanerne. De dør som fluer av aids. Men nå hører det da også med til soga at Fela Kuti hadde 27 koner og hundrevis av konubiner og et utall helt løse forbindelser.

Kaizers Orchestra er et forykende live band, men noe nytt kommer de ikke med, som ching chong påpeker. Det er likevel skikkelig åleright at det roterer pop av den typen på eteren istedenfor å fylle den med masse Lene Marliner og A1'er.